Norge er et velsignet vannrikt land. Noen ganger blir det faktisk for mye av det gode, når regnet spruter ned i stadig villere byger. Men stort sett må vi si at fordelene ved å ha stabil tilgang til store mengder ferskvann oppveier ulempene med klar margin.

Fra naturens side har Norge årlige ferskvannsressurser på hele 377 milliarder kubikkmeter vann. Det betyr at vi i teorien har nok vann til å forsyne alle verdens innbyggere med 150 liter vann daglig.

Selv om Norge har mye friskt og rent vann, må vannkildene beskyttes og forvaltes på en god måte. 90 % av innbyggerne får drikkevannet sitt fra vannverk som bruker overflatevann, dvs. fra elver og innsjøer. Vannkildene ligger ofte i nærhetene av byer og tettsteder, og økt utbygging og økt ferdsel ved vannkildene representerer en forurensingstrussel mot drikkevannet vårt. Maridalsvannet i Oslo, Mjøsa og Glomma er eksempler på store og viktige drikkevannskilder.

Kildene til mulig forurensing av nedbørsfelt og drikkevann varierer. Typiske farer kommer fra urbanisering med byggeaktivitet og utslipp fra avløpssystemer, trafikk og næringsvirksomhet, og fra aktiviteter knyttet til rekreasjon og friluftsliv. Landbruket må ta sin del av skylda, med utslipp av avføring fra husdyr, avrenning av næringsstoffer, sprøytemidler og jordpartikler. Dette forsterkes av at klimaet blir villere og våtere, og fører til økt utvasking fra jordsmonn og økt tilrenning av naturlig organisk materiale til kilden.

Kvaliteten på den offentlige vannforsyningen i Norge er veldig god. Vannverkene har bygget vannbehandlingsanlegg som skal kunne fjerne eventuelle forurensninger i vannet. Likevel er det viktig å beskytte drikkevannskildene best mulig. Anleggene kan vise seg utilstrekkelige hvis det dukker opp nye typer forurensninger. Det er både god helsepolitikk, samfunnsøkonomi og beredskap å hindre forurensing av vannet, fremfor å bygge dyre vannbehandlingsanlegg.

For å sikre leveranse av godt og trygt drikkevann, både nå og for kommende generasjoner, må vi som samfunn ha en restriktiv holdning til arealbruk og aktiviteter ved drikkevannskilder. Som innbyggere bør vi respektere de viktige vannkildene våre og unngå aktiviteter som kan føre til forurensning. Et viktig bidrag den enkelte av oss kan gjøre er å la være å hive søppel, fett og matrester i toalettet. Det fører nemlig til tette rør og pumper som tilstoppes, og dermed havner både urenset avløpsvann og søppel ut i elver og innsjøer – som også kan tjene som drikkevannskilder.

Vi bør også oppfordre lokalpolitikerne våre til å sørge for best mulig beskyttelse av drikkevannskilder i sin håndtering av arealplaner, reguleringsplaner og utbyggingssaker, og vise forståelse for beslutningene som tas for å ta vare på det verdifulle vannet vårt.