Vannspeil, bekker, elver og bynære strender er med på å skape trivsel i byene våre. Men vannkvaliteten i våre urbane vannforekomster kan være så som så.
Hvordan byens overvann håndteres har mye å si for den lokale vannkvaliteten.
Det er i dag et mål at overvann, som er vann fra nedbør og snøsmelting som renner av gårdsplasser, gater, tak og andre tette flater i byene våre, i størst mulig grad skal håndteres lokalt. Det som ikke kan infiltreres i bakken eller fordrøyes lokalt skal helst ledes bort i trygge flomveier til en lokal vannforekomst (resipient). Flomveiene kan både være lukkede ledninger og åpne løsninger.
Avløpsvann på avveie
Tradisjonelt har overvann i større grad blitt ledet sammen med kloakk i fellesavløpsledninger til kommunale avløpsrenseanlegg. Økende vannmengder på grunn av fortetting i byer og klimaendringer har ført til kapasitetsutfordringer i både ledningsnettet og på renseanleggene. Dette kan føre til at urenset avløpsvann havner på avveie ved store regnskyll, og ende opp med å trenge inn i folks kjellere eller forurense lokale vassdrag. Med separate ledninger for overvann er det mindre fare for at urenset avløpsvann havner på avveie ved store regnskyll.
Miljøgifter
Renseanleggene er primært konstruert for å rense avløpsvann fra husholdningene og noen typer industri. Overvann fra byområder fører imidlertid med seg søppel og ulike typer miljøgifter, som vi hverken vil ha i de lokale vannforekomstene eller i slammet som er restprodukt fra avløpsrenseanleggene. Dette slammet skal gjerne brukes som gjødsel eller jordforbedring, og bør selvsagt ikke inneholde miljøgifter.
Utfordringen er altså at vi sitter med forurenset overvann i byene, som egentlig burde vært renset før utslipp til vannmiljøet, men som det tradisjonelle transportnettet for avløpsvann og tilhørende renseanlegg ikke kan håndtere uten svært store og kostbare oppgraderinger.
Løsninger for å rense forurenset overvann lokalt finnes, men de er ofte plasskrevende. Og siden vi som kjent ikke bygger byene fra bunn av, er det ikke alltid så lett å finne plass til infiltrasjonsløsninger, rensedammer eller andre rensetiltak for overvannet som er gode nok til å beskytte natur og vannmiljø.
Vi må derfor også gjøre det vi kan for å unngå at overvannet i byene blir forurenset i utgangspunktet.
Denne rapporten omhandler forurensninger i overvann som tilføres vannforekomstene via overvannsledninger eller åpne overvannsanlegg fra urbane flater. Rapporten finner du her.
Forebyggende tiltak
Det er flere årsaker til at overvannet i tettbygde områder blir forurenset av partikler, oljeforbindelser, tungmetaller, organiske miljøgifter, salt og mikroplast. En av dem er utløsning av stoffer fra konstruksjoner som regnet/overvannet kommer i kontakt med, for eksempel fra maling og annen overflatebehandling. Biltrafikk og veivedlikehold, utslipp fra lekkasjer, søl og akutte uhell, eller nedfall fra nærområdet med industri, fyring, støv og så videre, er andre kilder til forurensing av overvannet.
Forebyggende tiltak kan da være å forsikre seg om at bygg og andre konstruksjoner i fremtiden har materialbruk eller får overflatebehandling som ikke avgir giftige stoffer.
Mange giftige stoffer som PCB er for lengst forbudt, men historiske kilder som for eksempel husmaling kan noen steder bidra til fortsatt høye konsentrasjoner.
Vi må passe på at stoffene som blir forbudt ikke erstattes med nye miljøfarlige stoffer.
Det kan være fornuftig å begrense aktivitet som gir fare for lekkasje og søl på tette flater, herunder unngå privat bilvask med miljøfarlige vaskemidler.
Det blir også viktig med riktig drift og vedlikehold av urbane overflater, med renhold av veier og gater, tømming av sandfang og fordrøyningsbasseng, og vintervedlikehold med mindre bruk av veisalt.
Ved utbygging av nye områder må planleggerne ta hensyn til behovet for både trygg bortledning og eventuelt behov for rensing av overvannet. Da sikrer vi at de urbane vannforekomstene våre har en kvalitet som skaper trivsel og økt bolyst, og samtidig tar vare på det viktige vannmiljøet.
Av: Frode Skår, kommunikasjonsrådgiver Norsk Vann
Denne artikkelen ble først publisert i Næringsliv Norge – «Bærekraftig byutvikling» som også ble gitt ut som innstikk til Aftenposten i mars 2022
