Norsk Vann har avlevert sin høringsuttalelse til Miljødirektoratet om forslaget til revidert avløpsdirektiv. Kort fortalt er Norsk Vann bekymret for at direktivforslaget ikke vil være et godt verktøy for å løse utfordringene Norge har på avløpsområdet. 

Sammendrag

Norsk Vann støtter en revisjon av det over 30 år gamle avløpsdirektivet fra EU. Det er behov for en modernisering og oppdatering, blant annet for å inkludere ny kunnskap og nye forutsetninger og behov. Norsk Vann mener imidlertid at det er elementer i forslaget som ikke vil føre til de beste løsningene for utfordringene Norge har på avløpsområdet. Forslaget tar, naturlig nok, utgangspunkt i hovedutfordringene i EU-landene og foreslår tiltak for å løse disse. De store utfordringene i Norge krever til dels andre målrettede tiltak. Det er derfor behov for justeringer i forslaget for at endringene skal kunne implementeres i Norge. 

EU-kommisjonens utgangspunkt er at direktivet skal være enkelt, og med standardiserte krav. Dette fører til absolutte minimumskrav som må følges uavhengig av behovet i den enkelte vannforekomsten. Det er derfor viktig at minimumskravene holdes på et nivå hvor de ikke fører til unødvendig store kostnader og stort klima- og miljøfotavtrykk, uten tilsvarende økt beskyttelse av vannmiljøet. 

Norsk Vann mener det må være et hovedprinsipp at krav til rensing er begrunnet ut ifra et mål om å oppnå god tilstand i vannforekomsten, i tillegg til å beskytte folkehelsen og ivareta brukerinteresser. Å kreve rensing bare fordi det er teknologisk mulig er ikke bærekraftig. Forsterkede rensekrav krever store investeringer for å bygge nye renseanlegg, med tilhørende klima- og miljøfotavtrykk og økte driftskostnader. Drift av mer avanserte renseanlegg krever dessuten mer bruk av innsatsmidler, som energi og kjemikalier, og det krever tilgang på kvalifisert personell. Unødig strenge rensekrav eller krav om å fjerne stoffer som ikke er basert på behov i vannforekomstene er ikke bærekraftig. For høye minimumskrav må derfor unngås. 

Norsk Vann har identifisert følgende hovedområder vi mener bør justeres:

1. Det foreslåtte minimumskravet for alle avløpsrenseanlegg i tettbebyggelser over 1 000 pe er ikke målrettet for norske vannforekomster. For oksygenrike vannforekomster i områder som ikke er nitrogensensitive, vil det ofte gi en bedre beskyttelse av vannmiljøet å ha minimumskravet knyttet til reduksjon av fosfor (regulert under tertiærrensing), slik dette allerede er gjennomført i store deler av landet (omtalt som høygradig rensing i SSB rapporter). Der hvor utslippet går til en robust sjøresipient (mindre følsomt område i dagens forskrift) vil tilpassede rensekrav kunne gi like god miljøbeskyttelse av vannforekomsten som de foreslåtte minimumskravene gir for utslipp til en resipient som er sårbar for utslipp av organisk stoff. Tilpassede rensekrav vil i slike områder være den mest bærekraftige løsningen.

2. Norsk Vann støtter krav til nitrogenfjerning der vannforekomsten er sårbar for tilførsel av nitrogen. Miljømålene kan imidlertid mange steder nås uten det svært høye minimumskravet som er foreslått, dvs. krav til renseeffekt for nitrogen på 85% eller utslippskonsentrasjon på maksimalt 6 mg/l. Minimumskravet bør reduseres. Det kan eventuelt stilles differensierte rensekrav for nitrogen, basert på anleggsstørrelse og vanntemperatur.
3. Et absolutt krav om å fjerne nitrogen for alle anlegg over 10 000 pe i nedbørfeltet til et sårbart område er ikke bærekraftig. Renseanlegg med nitrogenfjerning har et stort klima- og miljøfotavtrykk, både under bygging og drift. Kravet må ta hensyn til hvor mye nitrogen fra utslippet som når frem til, og dermed påvirker, den sårbare vannforekomsten. Renseanlegg bør fjerne nitrogen der dette vil gi miljøgevinst for det sårbare området, og ikke alene fordi utslippet skjer i nedbørfeltet til en vannforekomst som er sårbar for nitrogen. Naturlig retensjon, dvs. hvor mye som holdes tilbake eller brytes ned på veien, må inngå som del av beslutningsgrunnlaget.
4. Det er positivt at direktivet inkluderer krav til fjerning av mikroforurensninger i tettbebyggelser over 10 000 pe, der vannforekomsten er sårbar for utslipp av denne type stoffer. Vi mener også at det er viktig at prinsippet om at forurenser betaler skal innføres, gjennom et utvidet ansvar for de som produserer stoffer som skader vannmiljøet og truer folkehelsen. På den måten får produsenten et nødvendig insentiv til å legge om til produkter som ikke inneholder skadelige stoffer som havner i vannmiljøet. Vi mener imidlertid at kravet om kvartærrensing bør baseres på en risikovurdering, også for anlegg over 100 000 pe. I tillegg er vi skeptiske til at kravet er formulert som 80 % reduksjon, og ikke tar hensyn til konsentrasjonen av mikroforurensninger i innløpsvannet. Det kan føre til unødvendig ressurskrevende prosesser for avløpsvann med lavt innhold av mikroforurensninger. Kravet bør derfor omformuleres.
5. Det er positivt med krav om helhetlige planer knyttet til vann i by, med mål om å redusere forurensning fra overløp og utslipp av overvann. Det foreslåtte veiledende målet om å redusere utslipp via overløp til under 1 % er imidlertid urealistisk og fremstår som forpliktende når det settes en konkret tidsfrist for når det skal nås. Fastsettelse av mål og tidsfrister bør overlates til landene, i tråd med behov i vannforekomsten og integrert med metodikk som er etablert i henhold til vanndirektivet.
6. Norsk Vann støtter krav til økt dokumentasjon av renseresultater og utslipp, men mener at kravene knyttet til utslippskontroll bør oppdateres. Kravene er utformet med tanke på konvensjonelle avløpsrenseanlegg og kan hindre ny teknologi og hensiktsmessige løsninger. Det må åpnes for alternativ utslippskontroll og -dokumentasjon, slik at krav til prøvetaking ikke hindrer bruk av naturbaserte løsninger, som infiltrasjon. Det bør i tillegg åpnes for alternative metoder for å dokumentere rensegrad, som for eksempel on-line målere eller bruk av andre driftsparametere. Dette vil redusere behovet for konvensjonell prøvetaking. Vi mener også at antallet kontrollprøver i forslaget er uforholdsmessig høyt for de største anleggene.
7. De forventede kostnadene som er beskrevet i bakgrunnsdokumentene til direktivet er altfor lave. Norge må forvente langt høyere kostnader med tilhørende økning av innbyggernes gebyr. Noe som skiller Norge fra mange europeiske land er kaldt innløpsvann og overbygde/innendørs anlegg, som medfører høyere driftskostnader. Svært mange nye tettbebyggelser i Norge vil bli omfattet av direktivet når virkeområdet justeres til å omfatte alle tettbebyggelser fra 1 000 pe, spesielt på grunn av bosettingen langs vår langstrakte kyst.
8. Mange av tidsfristene som er foreslått i direktivet er urealistiske. Det er allerede i dag store utfordringer knyttet til kapasitet og kompetanse i markedet. Det vil for eksempel ikke være mulig å bygge om alle mekaniske og kjemiske avløpsrenseanlegg i alle tettbebyggelser fra 1000 pe til sekundærrensing innen 2030. I tillegg kommer nye krav til tertiær- og kvartærrensing. Den mest krevende jobben blir likevel å sanere og fornye ledningsnettet, inkludert overførings- og pumpeledninger. 

Avslutningsvis ønsker vi å uttrykke vår bekymring for effekten direktivforslaget kan få for størrelsen på avløpsgebyrene. Norsk Vanns rapport fra 2021 om det kommunale investeringsbehovet i vann og avløp viser at de kommunale vann- og avløpsgebyrene vil måtte øke mye, uavhengig av nye krav gjennom direktiver fra EU.

Mange kommuner er godt i gang med et krevende arbeid for å fornye infrastruktur og behandlingsanlegg etter vedtatte planer, med tilhørende planer for økning av gebyrene.  Det vil være svært uheldig dersom krav fra EU, som ikke er tilpasset utfordringene i Norge, fører til at kommunene må pålegge innbyggerne sine ytterligere store gebyrøkninger. Vi er bekymret for hva dette vil gjøre med troverdigheten til og oppslutningen om miljøarbeidet generelt, og for innbyggernes tillit til myndighetene spesielt. 

Les også:

Avløpsdirektivet: Enorme kostnader for innbyggerne – tvilsom miljøgevinst