Staten bør lage en nasjonal handlingsplan for avløp. Den må sette kommunene i stand til å gjøre gode miljøinvesteringer og samtidig sikre økonomisk og sosial bærekraft.

Av: Helge Eide, direktør for samfunn, velferd og demokrati i KS, og Thomas Breen, direktør i Norsk Vann

Kronikken ble først publisert i Kommunal Rapport 19.12.2022

Norske kommuner står foran et svært kostbart og omfattende arbeid med å bygge og oppgradere avløpsrenseanlegg for å oppnå god miljøtilstand i vassdrag og fjorder. Statlig koordinering og en planmessig tilnærming til det store investeringsbehovet kan bidra til å holde gebyrveksten betydelig lavere for innbyggerne enn om kommunene overlates til seg selv. 

Kommunene skal sikre sine innbyggere trygg forsyning av drikkevann og en forsvarlig håndtering av avløpsvann. Svikt i vann- og avløpstjenestene vil ha store konsekvenser for samfunnets evne til å ivareta en rekke kritiske funksjoner, blant annet helse, miljø, matproduksjon, brannvern og sikkerhet i samfunnet

Norsk Vann har beregnet at kommunene må investere mer enn 360 milliarder kroner for å trygge disse samfunnskritiske tjenestene de neste 20 årene. Investeringene er nødvendige for å tilpasse infrastruktur og renseprosesser til klimaendringer, befolkningsutvikling og strengere myndighetskrav med knappe tidsfrister, særlig på avløpsområdet.

I tillegg har kommunene økende behov for å skifte ut gamle rør og ledninger. Det nye utkastet til avløpsdirektiv fra EU-kommisjonen vil, når det blir endelig vedtatt, med stor sannsynlighet ytterligere forsterke investeringsbehovet.

Knappe kompetanse- og kapasitetsressurser i både kommunesektoren, hos statlige myndigheter og i det private leverandørmarkedet skaper store utfordringer for dette viktige arbeidet. Det gjør det nødvendig med koordinering, slik at de viktigste tiltakene som gir størst effekt, kan gis prioritet. Dette må skje på nasjonalt nivå og er ikke noe den enkelte kommune kan klare alene.

Hvis kommunene overlates til å konkurrere om de knappe fagressursene, vil anleggene bli dyrere. Flere av kommunene vil ikke få nødvendig hjelp, og dermed heller ikke nå fristene de får for å oppfylle viktige miljøkrav.

Kommunene som ikke oppfyller kravene, straffes av staten, blant annet med stans i utbygging av nye boligområder og næringsetablering. Kombinasjonen av tidspress og markedssvikt øker faren for kostbare feilinvesteringer med innbyggernes penger.

Staten må legge til rette for at kommuner som deler samme sårbare vannmiljø kan samarbeide om å finne bærekraftige løsninger. Det betyr at nye miljøkrav og tidsfrister må ses i sammenheng for kommuner i større regioner, og at Statsforvalteren tenker helhet når utslippstillatelser gis og følges opp.

Mer oppgaveorientert samarbeid på tvers av kommunegrenser kan gjøre det lettere å finne standardiserte løsninger på felles utfordringer og oppgaver, åpner for innovasjon i prosjektering og anskaffelser, legger til rette for nødvendig teknologiutvikling og til utvikling av større kompetansemiljøer som gjør driften av anleggene enklere og mindre sårbar.

Staten må samtidig sikre nok kompetanse og kapasitet i Miljødirektoratet og hos statsforvalterne, slik at de kan sørge for viktige regelverksavklaringer, yte god veiledning, rask saksbehandling og annen oppfølging av kommunene.

Kommunene vil selvsagt forvalte sitt ansvar på best mulig måte. Det er i kommunenes interesse å ta vare på det lokale vannmiljøet.

Samtidig bør det være av interesse også for nasjonale myndigheter at investeringene innen vann og avløp blir mest mulig lønnsomme i et samfunnsøkonomisk perspektiv, og skaper størst mulig nytte for samfunnet og brukerne. Størrelsen på investeringsbehovet, betydningen av velfungerende vann- og avløpstjenester og kompleksiteten i utfordringene gjør dette til en nasjonal sak.

KS og Norsk Vann anbefaler at staten lager en nasjonal handlingsplan for avløp. Basert på et felles kunnskapsgrunnlag med analyser av sårbare vannmiljøer, tilpassede krav til renseløsninger og koordinerte tidsfrister, vil en slik plan bli et godt verktøy for sikre gjennomføringskraft.

Målet er å sette kommunene i stand til å gjøre gode investeringer til beste for miljøet, men også å sikre økonomisk og sosial bærekraft for innbyggerne som får regningen. På denne måten kan staten bidra til reell kostnadsreduksjon på mange milliarder kroner, uten at det samtidig betyr at staten må gå inn med de store pengene.