Tirsdag 26. september skal Rådet i EU diskutere avløpsdirektivet, i det som ventes å være siste runde med endringstekst. Dermed haster det å få gehør for norske interesser. Vi må sikre at avløpsdirektivet blir et godt verktøy for å løse utfordringene også Norge har på avløpsområdet – i dag og for de neste 30 årene.
Av: Ragnhild Aalstad, direktør Norsk Vann (innlegget er først publisert i Altinget)
Vår lange kystlinje, spredte bosettingsmønster og utfordrende topografi gjør at de foreslåtte kravene i revidert avløpsdirektiv vil bli meget kostbare, uten at tilsvarende miljøeffekt oppnås. Dette gjelder spesielt for små tettsteder langs kysten, fra Lindesnes i sør til Kirkenes i nord. Absolutte minimumskrav, som må følges uavhengig av tilstand og behov i vannkilden, er ikke bærekraftig. Bygging og drift av slike anlegg kan under norske forhold faktisk gi negativ miljø- og klimaeffekt.
Norske myndigheter har tatt dette opp i flere omganger med EU, men fortsatt viser foreliggende forhandlingsutkast i EU-parlamentet og fra Rådets forhandlinger at norske behov ikke blir tilstrekkelig hensyntatt.
Norsk Vann er kjent med at det i Rådet nå diskuteres biologiske rensetrinn, det vil si renseprosesser der bakterier gjør jobben, og at det kan være utfordrende å få biologien til å virke i fjellområder der avløpsvannet har lav temperatur. I våre klimatiske forhold gjelder ikke dette bare til fjells, men vil være regelen for store deler av landet i store deler av året. Økt energiforbruk må derfor tas med i miljøregnestykket.
I tillegg åpnes det for at tettsteder i mindre tettbefolkede regioner langs kysten, som har utslipp til dype havområder med gode forhold for fortynning, midlertidig kan få lempeligere krav så fremt det kan vises til at slike utslipp ikke har negativ effekt på vannmiljø eller helse. Det foreslås at slike områder skal få en utsatt frist på 15 år til å oppfylle de strengere kravene til sekundærrensing som krever biologiske rensetrinn.
Dette må norske myndigheter nå søke å sikre støtte til, selv om Norsk Vann mener at det permanent bør åpnes for tilpassede krav for de minste tettbebyggelsene med utslipp til slike kystområder.
Vi håper norske myndigheter også merker seg at EU-parlamentets miljøkomite i sin endelige anbefaling i møte 20. september mener direktivet skal gjelde for enda mindre tettbebyggelser, med totalbelastning helt ned til 750 personekvivalenter (pe). En personekvivalent er ikke det samme som en person. Et tettsted med 3-400 innbyggere som har en fabrikk eller større industrivirksomhet i sin nærhet, vil raskt kunne komme over en slik grense. Når vi tar med at dagens direktiv gjelder ned til 2000 pe for utslipp til ferskvann og 10 000 pe for utslipp til kystområder, forstår de fleste at forslaget innebærer en dramatisk innstramming.
Det betyr at enda flere små tettsteder i Norge må bygge ut og drifte kostbare renseanlegg og ledningsnett, med til dels store klimafotavtrykk, uten at tilsvarende miljøgevinst oppnås.
Norge må derfor fortsette jobben for å få handlingsrom til å adressere de spesielle utfordringene vi har her i Norge. Vi må kunne prioritere innsatsen der det er størst behov og der miljøeffekten blir størst, så som rundt Oslofjorden. Vi må også kunne løse utfordringene med de metodene og prosessene som fungerer best under våre klimatiske forhold.
Våre dype fjorder, lange kyst og oksygenrike elver, kombinert med en liten befolkning som bor spredt, gir en mye mindre skadelig innvirkning på vannmiljøet enn 100 millioner mennesker som har utslipp til en og samme elv nede på kontinentet. Norsk Vann mener det må være et hovedprinsipp at krav til rensing er begrunnet ut ifra mål om å oppnå god tilstand i vannforekomstene, i tillegg til å beskytte folkehelsen og ivareta brukerinteresser. Da må verktøykassa inneholde flere verktøy, tilpasset ulike utfordringer.
Tiden for å handle er NÅ!
