«Vannet er viktigst!» Dette var DSB-sjefens budskap i NRK-intervju mandag morgen, første dag i Egenberedskapsuka 2024.
Av: Ragnhild Aalstad, direktør i Norsk Vann (kronikken er publsert i lokalaviser landet over i anledning Egenberedskapsuka 2025)
Myndighetene anbefaler oss å ha 20 liter drikkevann på lager, nok til en uke om vannet i springen skulle bli borte. Dette, i tillegg til hermetikk, stearinlys, batteriradio og annet en kan trenge om viktige samfunnsfunksjoner settes ut av spill.
Egenberedskap innebærer å ta «førstelinje-ansvaret» for egen tilværelse, slik at myndighetene kan prioritere innsats der det behøves mest. Det kan være hjelp til ekstra sårbare grupper, krisehåndtering eller gjenoppretting av infrastruktur som strøm, EKOM, veinett, vann og avløp.
Ragnhild Aalstad, direktør i Norsk Vann
Beredskapskravene er skjerpet det siste året. Bakteppet er naturhendelser, digitale sårbarheter og krig i Europa. Vi må øke robustheten i egen husholdning, men også i samfunnet generelt. For hva når de 7 dagene er gått og de 20 literne er konsumert – hvem sørger da for vannet?
Det er kommunen som har det overordnede ansvaret for å sikre innbyggerne tilgang til trygt drikkevann. Forskrift om drikkevannsforsyning pålegger vannverkseierne spesifikke krav til beredskap, blant annet å sikre nødvann, reservevann og krisevann med tanke på ulike situasjoner.
Nødvann er drikkevann som skal være tilgjengelig i akutte situasjoner der den ordinære vannforsyningen svikter. Kommunene må ha klare planer for hvordan nødvann skal distribueres, gjennom utdeling på bestemte steder eller ved transport til berørte områder.
Reservevann refererer til ulike tiltak som benyttes om det skulle oppstå problemer med hovedvannforsyningen. Dette kan være bruk av andre drikkevannskilder, få overført vann fra nabovannverk eller benytte andre reservesystemer som sørger for at problemene ikke påvirker vannleveransen. Reservevannsløsninger må være bygget, testet og benyttet jevnlig, for å sikre at de fungerer når det er nødvendig.
Krisevann er vann som ikke nødvendigvis holder drikkevannskvalitet, men kan sikre at det er vann på ledningsnettet til brannslukking og nedspyling i toalettene ved mer langvarige avbrudd. Krisevann kan være vann fra alternative kilder eller lokale vannforekomster.
Infrastruktur og betalingsvilje
For oss i Norge er det en selvfølge å gå til vannkrana når vi skal fylle egenberedskaps-kannene. Dette krever innsats hver eneste dag fra flere tusen medarbeidere i kommunene landet rundt. Vannbehandlingskjemikalier må doseres nøyaktig, drikkevannsbassenger må overvåkes, og ledningsnettet må vedlikeholdes og fornyes løpende. Rent drikkevann forutsetter også god håndtering av avløpsvannet, slik at det kan inngå i kretsløpet og i neste omgang igjen bli trygt drikkevann.
Diskusjonen går høyt om vann- og avløpsgebyrene. Kommunene står overfor store investeringer, og det er viktig å finne kostnadseffektive løsninger. I dagens situasjon er det samtidig grunn til å minne om at det er nettopp dette vi betaler for:
Rent vann og effektiv avløpshåndtering—tjenester vi ofte tar for gitt, men som må være robuste nok til å sikre beredskap også om ting skulle gå galt.
