Kvalitetskravene til drikkevann er regulert i drikkevannsforskriften. Drikkevannet skal være hygienisk betryggende, klart og uten fremtredende lukt, smak eller farge. Det skal ikke inneholde fysiske, kjemiske eller biologiske komponenter som kan medføre fare for helseskade ved vanlig bruk.

De aller fleste nordmenn som er tilknyttet større fellesvannverk, får levert god og trygg vannkvalitet. Statistikk fra årsskiftet 2006/2007, publisert av Vannverksregistret i 2010, viste at 64 % av vannverkene (1011 vannverk) er offentlig eid, og forsyner 96 % av befolkningen. De resterende 36 % (569 vannverk) er private andelslag som forsyner 4 % av befolkningen. Blant disse finner man de fleste av de vannverkene som har dårligst kvalitet. I følge Nasjonalt folkehelseinstitutt sine oversikter, har 114 mindre vannverk ikke nødvendig desinfeksjon av drikkevannet på plass. De fleste av disse befinner seg i fylkene Hordaland, Møre og Romsdal, Sør-Trøndlag, Nordland og Troms.

Norge er velsignet med store mengder vann fra naturens side og har bedre råvann enn de fleste andre land. Kvaliteten på vannet som leveres til abonnentene er dessuten avhengig av rensetiltak og ledningsnettets kvalitet. Norge er gjennom EØS-avtalen forpliktet til å følge EUs drikkevannsdirektiv, som setter krav til det vannet som leveres kunden. Bestemmelsene i direktivet er innarbeidet i den norske drikkevannsforskriften, og godkjente vannverk vil derfor levere en vannkvalitet som er på linje med det som leveres i EU og andre EØS-land.

Situasjonen i en rekke av verdens land står i skarp kontrast til denne ”vann-velstanden” vi har i Norge og enkelte andre land i nedbørrike områder på jordkloden. I følge FN mangler 1,1 milliard mennesker tilgang til trygt drikkevann, og mer enn 5 millioner mennesker dør årlig på grunn av vannrelaterte sykdommer. I 2025 er det anslått at to tredjedeler av verdens befolkning vil bo i land med moderat til alvorlig vannmangel.

Beskyttelse av drikkevannskilder går primært ut på å legge restriksjoner på arealene rundt vannkilden og på bruken av selve vannkilden, slik at det ikke utføres aktivitet som kan innebære forurensningsrisiko. Dette har vi lang og god tradisjon for i Norge. Det er tryggere, enklere og ofte billigere å hindre at forurensninger havner i råvannet enn å utvide behandlingen i vannverkene for i etterhånd å ta bort forurensningene. Visse forurensninger er det kanskje ikke praktisk mulig å rense bort i det hele tatt.

Det er viktig at grunneiere og allmennheten følger de restriksjoner og forbud som gjelder for en drikkevannskilde og området rundt kilden. Eksempler på typiske restriksjoner for en drikkevannskilde kan være forbud mot bading, camping, beitedyr, spredning av gjødsel og plantevernmidler, utslipp av avløpsvann, etablering av ny virksomhet m.m.

Et eksempel på hvor galt det kan gå hvis den planlagte beskyttelsen svikter, er sykdomsutbruddet i Bergen høsten 2004, der vel 1300 personer ble smittet av Giardia-parasitten gjennom drikkevannet. Årsaken var forurensning av kilden, kombinert med at vannbehandlingsanlegget på det tidspunktet ikke var bygget for å kunne fjerne slike parasitter.

Kvaliteten på både grunnvann og overflatevann (innsjøer, elver) avhenger av hvilken beskyttelse vannkilden har mot forurensninger. Både grunnvann og overflatevann kan gi utmerket drikkevann med riktig kombinasjon av beskyttelse og vannbehandling.

Et godt beskyttet grunnvann kan ha fordeler som lav og jevn temperatur, lavt innhold av organiske stoffer, stabil mikrobiologisk kvalitet og i mange tilfeller enkel vannbehandling. Grunnvann kan imidlertid være mer sårbart for kjemisk forurensning enn overflatevann, da det kan være svært vanskelig både å oppdage og fjerne slik forurensning.

Bare ca. 10 % av norsk vannforsyning er basert på grunnvann. Årsaken er blant annet at overflatevannet er lett tilgjengelig og normalt av god kvalitet, kombinert med at grunnvannsressursene kan være sparsomme enkelte steder.

Helsemyndighetene krever desinfeksjon av alt vann, unntatt godt beskyttet grunnvann som kan vise til stabilt tilfredsstillende vannkvalitet. Kravene til desinfeksjon avgjøres for det enkelte vannverk i forbindelse med godkjenning av vannverket. I Norge benyttes i hovedsak to ulike metoder for desinfeksjon: Klorering og UV-bestråling (Ultrafiolett bestråling). Data fra det nasjonale Vannverksregisteret for 2006 viste at 203 vannverk (3,0 mill. personer) hadde klorering, mens 790 vannverk (1,1 mill. personer) benyttet UV-bestråling. Noen få vannverk har ozonering som desinfeksjonsmetode, men bruken av ozon er økende. Noen vannverk har også fått godkjent membranfiltrering som ”desinfeksjonsmetode”. I følge Nasjonalt folkehelseinstitutt og statistikken fra 2006, har 114 mindre vannverk ennå ikke nødvendig desinfeksjon av drikkevannet på plass. De fleste av disse befinner seg i fylkene Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Nordland og Troms.

Mange norske vannverk bruker klor til desinfeksjon av drikkevannet. I Norge har vi forholdsvis rent råvann og tilsetter mindre klor til vannet enn i mange andre land (men likevel tilstrekkelig til å ta hånd om bakterier og virus som måtte finnes i vannet). Derfor er det sjelden at vi har vesentlig klorsmak av vannet. De mengder klor som brukes i norske vannverk, er ikke helseskadelige. Litt klorsmak av og til viser at vannkvaliteten er under kontroll. Hvis det derimot plutselig oppstår kraftig og vedvarende klorsmak på vannet, kan man ringe vannverket for å høre hva årsaken til endringen er.

Lukt og smak på drikkevannet kan være tegn på forurensning av vannet eller på at uønskede stoffer er tilført i vannbehandlingen eller i ledningsnettet. Episoder med lukt og smak på drikkevannet må alltid undersøkes for å avdekke og eliminere årsaken, selv om det i mange tilfeller vil vise seg at det ikke er noen direkte helserisiko forbundet med slike episoder. Valg av tiltak må gjøres etter en nærmere kartlegging av hva som gir lukt og smak på vannet. Se “VA-FAKTA V10: Lukt og smak av drikkevann” for nærmere informasjon.

Hvis du får vann fra et godkjent vannverk, så vil det ha bygd inn sikkerhet som omfatter hele kjeden fra vannkilde, via vannbehandling og ledningsnett til abonnenten for å ivareta at det alltid leveres god vannkvalitet. Sikkerheten omfatter også driftsrutiner og internkontroll som vannverket er forpliktet til å ha i henhold til kravene i drikkevannsforskriften.

Vannverket tar regelmessige prøver av vannet etter en oppsatt plan i samsvar med kravene i drikkevannsforskriften. Dette er for å etterprøve at kravene til vannkvalitet overholdes og at kildebeskyttelsen, vannbehandlingen og vanndistribusjonen fungerer som forutsatt. Det tar imidlertid noe tid før analyse av prøvene foreligger. Sikkerheten er derfor først og fremst knyttet til de tiltak vannverket har gjennomført for å sikre en stabilt god vannkvalitet og hindre tilfeldig forurensning.

Dersom vannkvaliteten av en eller annen grunn skulle bli for dårlig eller bli vesentlig endret, er vannverket pliktig til å opplyse abonnentene om dette. De skal også bli rettledet om eventuelle forholdsregler som bør tas, eksempelvis hvis det er nødvendig med koking av vann til drikke og matlaging. Abonnentene kan når som helst henvende seg til vannverket og be om opplysninger om drikkevannskvaliteten.

Husk å bruke kaldtvann til drikke! Vann fra varmtvannskranen bør ikke drikkes, da det kan være mindre mengder tungmetaller i vannet som følge av utløsning fra selve varmtvannssystemet (varmtvannsbereder og ledninger).

Norsk vannledningsnett lekker dessverre en del. Det er ikke noe helsemessig problem at vannet lekker ut av ledningene, men det kan bli et problem dersom vanntrykket inne i ledningene faller bort, slik at forurenset vann fra jorda rundt ledningene kan lekke inn. Vannverket vil derfor alltid tilstrebe å holde overtrykk på ledningen, for å hindre at forurenset vann lekker inn. Risikosituasjoner er hvis vannet har vært borte en stund. Da er det lurt å la vannet renne i springen til vannstrømmen er jevn og luftlommene har sluttet å komme. Vannverket har ansvaret for å gi deg beskjed hvis det kan være en fare for forurensning.

Som regel skyldes det at man har spylt ledninger i nærheten eller gjort planlagte endringer i vannstrømmen i forsyningsnettet. Da løsner eventuelt innvendig belegg i ledningene, og dette kan gi grumset og misfarget vann. Slike planlagte tiltak blir normalt varslet på forhånd og er normalt ikke helseskadelig, men kan gi ulemper som misfarget tøy ved klesvask m.m. Dersom det plutselig oppstår misfarget vann eller andre kvalitetsendringer på vannet, kan du åpne alle kraner og spyle ut noen minutter. Hvis ikke kvaliteten blir normal igjen og det ikke er forhåndsvarslet spyling/vannstrømsendringer, bør vannverket kontaktes. Det kan uansett en gang i mellom være lurt å åpne alle kraner for å spyle ut eventuelle slamansamlinger i det private ledningsnettet.

Hvis vannet er surt, kan det føre til korrosjon i ledningene, utløsning av metaller og periodevis slamførende vann. For høyt innhold av jern og mangan i vannet kan gi bruksmessige problemer i form av slam og misfarging. Noen steder har råvannet høyt fargetall på grunn av humus, som er naturlige organiske stoffer. Humus har ingen direkte helseskadelige effekter, men kan redusere virkningen av desinfeksjon, føre til helsemessig uønskede biprodukter i forbindelse med klorering, gjøre vannet mindre tiltalende og medføre at det blir mindre egnet for bruk. Hvis du opplever at vannet ditt stadig vekk inneholder partikler eller har en brungul farge, bør du kontakte vannverket og spørre om årsaken til det. Det finnes egnede vannbehandlingsmetoder som kan ta hånd om både humus, jern, mangan, surt vann og andre vannkvalitetsproblemer. Se bl.a. ”VA-FAKTA V4: Korrosjonsprodukter i drikkevann” for mer informasjon.

De fleste vil synes at grumsete og misfarget vann er for uappetittelig til å drikkes. Det er en god forholdsregel at man ikke drikker vann som er misfarget eller lukter og smaker uvant. Vannverket kan gi nærmere informasjon dersom du skulle være i tvil om kvaliteten på vannet i springen hjemme.

Som kunde har du anledning til å be vannverket ditt om informasjon om drikkevannskvaliteten. Hvis det oppstår forhold som kan medføre helsemessig risiko eller vesentlige endringer i drikkevannskvaliteten, skal vannverkets eier informere mottakerne av vannet om dette og om mulige forholdsregler de bør ta (drikkevannsforskriften § 6). Kommunen/vannverket har et internkontrollsystem for å ta hånd om slike situasjoner, oppdage feil på vannforsyningen og varsle feil til mottakerne av vannet.

Såfremt du er tilknyttet et godkjent vannverk, er det bortkastede penger. Slike filtre kan i beste fall løse et problem der den offentlige vannkvaliteten er uakseptabel. I verste fall kan slike filtre føre til dårligere kvalitet på vannet i form av mer bakterier eller at vannet blir tilført uønskede kjemiske forbindelser. Filterløsninger er uansett avhengig av riktig drift og vedlikehold for å fungere tilfredsstillende.

Flaskevann koster ca. 1000 ganger mer enn det vannet du får i springen hjemme. De aller fleste abonnenter i Norge har like god vannkvalitet i springen som kvaliteten på flaskevann. Noen typer flaskevann er tilsatt kullsyre. Dette har en smaksmessig effekt, men har ellers ingen kvalitetsmessig betydning. Forbruker-rapporten arrangerte i 2003 en blindtest av drikkevannet i 11 norske byer, der man sammenliknet kranvannet med Imsdal flaskevann. 46,5 % av de som smakte foretrakk kranvann, 37,8 % foretrakk Imsdal, mens 15,7 % kunne ikke kjenne noen smaksmessig forskjell.

Enkelte vannkjølere på arbeidsplasser og lignende er knyttet til krana og gir brukerne vann med samme gode kvalitet som kranvannet. Man bør imidlertid velge tekniske løsninger som sikrer at vannet som brukes hele tiden er friskt, og at vann ikke blir stående lenge i ledningene mellom hver tapping. Der det brukes vannbeholdere/bulkvann i vannkjølerne, er dette i utgangspunktet av tilfredsstillende kvalitet, men det forutsetter riktig drift og vedlikehold, ellers kan det oppstå bakterievekst som ødelegger den ellers gode vannkvaliteten. Prismessig er vannbeholdere en atskillig dyrere løsning for slike vannkjølere enn kranvann.

Mineralvann kan inneholde mye mineralsalter og store mengder bør bare inntas i av personer som er fysisk aktive. Mineralinnholdet bør derfor sjekkes før du drikker store mengder. Høyt mineralinnhold tilsier også at det ikke bør inngå i små barn sitt daglige kosthold.

Hardt vann skyldes hovedsakelig høyt innhold av kalsium (Ca) og magnesium (Mg). I Norge har vi lite hardt vann, men det forekommer i enkelte grunnvannskilder. I Nordland, Troms og Finnmark og i en del av Østlandsområdet finnes kalkrik berggrunn, og grunnvannet i slike områder kan være hardt og alkalisk. Kalking av sure vassdrag, utløsning av kalk fra sementbaserte vannledninger eller bruk av kalk i vannbehandlingen kan også gi et visst bidrag, men problemer oppstår normalt bare der man bruker grunnvann fra kalkholdig berggrunn. Nordmenn opplever ofte vannet som ”hardt” ved lavere konsentrasjoner enn folk sørover i Europa, der det brukes atskillig mer grunnvann.

Mye kalsium og magnesium i vannet vil gi et gråhvitt belegg på glass, kjeler, i kaffetraktere, vaskemaskiner og oppvaskmaskiner. Belegget kalles kjelstein (CaCO3). Slike avleiringer kan føre til energitap og skade på elektriske varmeelementer i kaffetraktere, varmtvannsberedere, vaskemaskiner og oppvaskmaskiner. Ved vasking vil du dessuten oppleve at såpe skummer dårlig og du vil normalt forsøke å kompensere med å bruke mer såpe.

Hvis du er i tvil om du har hardt vann, kan du kontakte vannverket. Hvis du har problemer med hardt vann, finnes det mange ulike metoder og produkter som kan gjøre vannet mindre hardt og/eller redusere beleggdannelsen. Lokale rørleggere har ofte erfaringer med ulike metoder/produkter for enkelthusholdninger. I instruksjonsbøker for vaskemaskiner, oppvaskmaskiner m.m. står det gjerne anbefalinger om hva du skal gjøre dersom du har hardt vann.

Vannets hardhet oppgis i Norge normalt i tyske hardhetsgrader (dH°) eller i mg Ca/l. Omregningsfaktoren mellom hardhetsgrader og kalsium er 7,14. (Dvs. at 1 dH° = 7,14 mg Ca/l). Det varierer litt hvordan laboratoriene og faglitteraturen inndeler i hardhetsklasser, men vi refererer her et eksempel på mulig inndeling:

Drikkevannsforskriften stiller ikke krav til maksimalt innhold av kalsium, magnesium eller total hardhet i vannet, da det ikke er helsemessige ulemper knyttet til hardt vann, bare bruksmessige. Tvert imot tyder undersøkelser fra flere land på at befolkningen er mindre utsatt for hjerte-/karsykdommer i områder med hardt vann enn i områder med bløtt vann. Kalsium i drikkevannet gir også mindre problemer med korrosjon i vannledningsnettet, og det er derfor ønskelig at kalsiumkonsentrasjonen ikke er for lav.

Et optimalt innhold av kalsium vil normalt ligge mellom 15-25 mg Ca/l. I dette området vil ikke de bruksmessige problemene være vesentlige, samtidig som andre hensyn som korrosjonsproblemer blir ivaretatt. Magnesiuminnholdet bør være lavere enn 10 mg Mg/l, noe det normalt er i Norge.

Det er trygt å drikke vann fra de aller fleste vannverk i Norge. Enkelte steder kan det fortsatt fra tid til annen være mangler ved vannkvaliteten, for eksempel på grunn av utilstrekkelig vannbehandling og mangelfull sikring mot tilfeldige forurensninger. Opplysninger om hvordan kvaliteten er ved ditt vannverk kan du få ved henvendelse til vannverket eller Mattilsynet (tlf. 06040).

Enkeltbrønner og små private vannverk er ofte mest utsatt for tilfeldig forurensing på grunn av enkel vannbehandling og dårlig sikrede vannkilder. Ønsker du å finne ut hvordan vannkvaliteten i egen brønn er, kan du kontakte Mattilsynet for å få råd om hvordan du skal gå fram for prøvetaking og vurdering av kilden.

På verdensbasis er dårlig drikkevann et av de aller største helseproblemene. I Norge har vi stort sett bra drikkevann, men det forekommer også hos oss enkelte sykdomsutbrudd som skyldes forurenset drikkevann. Det ble til sammen registrert 74 vannbårne sykdomsutbrudd i perioden 1974-2002 som skyldtes konsum av forurenset drikkevann, og totalt ble 16272 personer rammet av disse utbruddene. Mange av disse tilfellene oppstod ved vannverk med utilfredsstillende vannbehandling, bl.a. er en del små private vannverk og andre ikke godkjente vannverk i risikogruppen. De registrerte utbruddene viser ikke hele bildet, og det er sannsynligvis en del mindre, uregistrerte sykdomsutbrudd som også skyldes drikkevannet i Norge.

Derfor er det viktig å sørge for at alle vannverk oppfyller kravene i drikkevannsforskriften og at man har rutiner som sikrer en stabilt god drift av vannverket. Hvor viktig dette er, illustreres av et vannbårent sykdomsutbrudd i Herøy i 1999. 54 personer ble da syke av salmonellasmitte fra måke i reservevannkilden, fordi vannverket ikke igangsatte klordoseringsanlegget når reservevannkilden ble koblet inn.

En rekke bakterier kan finnes i vannet, både naturlig forekommende og på grunn av forurensning av vannet. Blant de bakteriene som har vært mest fokusert i forbindelse med norsk vannforsyning de senere år er Campylobacter, Salmonella og Shigella. Drikkevannsforskriften stiller krav om at slike bakterier og andre sykdomsfremkallende mikroorganismer ikke skal finnes i vannet som leveres til abonnenten. Blant annet skal det være to uavhengige barrierer som hver for seg kan stoppe eventuelle bakterier og andre forurensninger i vannet. Forskriften stiller også krav til jevnlig kontroll av drikkevannets kvalitet, ved at det tas ut rutinemessige prøver og analyseres på indikatorbakterier. Se ”VA-FAKTA V8: Indikatorbakterier i drikkevann” og ”VA-FAKTA V9: Sykdomsfremkallende bakterier i drikkevann” for nærmere informasjon om temaet.

En større undersøkelse av 147 norske drikkevannskilder i 1998-99 viste at det finnes en viss bakgrunnskonsentrasjon av parasittene Giardia og Cryptosporidium i hele 32 % av vannkildene. Disse parasittene er vanlig forekommende over hele verden og har vært årsak til en rekke vannbårne epidemier i mange land. Parasittene kan leve og oppformere seg i tarmen til mennesker, dyr og fugler og kan gi kraftige mage-/tarminfeksjoner. De har gode overlevelsesegenskaper i vannmiljøet i form av cyster ( Giardia) og oocyster ( Cryptosporidium).

Det er så langt ikke påvist vannbårne utbrudd med Cryptosporidium i Norge. Det første dokumenterte vannbårne utbruddet med Giardia fant sted i Bergen høsten 2004, der vel 1300 personer ble registrert syke. Årsaken var forurensning av vannkilden Svartediket, som hadde klorering som eneste vannbehandling på det tidspunktet. I og med at det kun har forekommet ett vannbårent parasittutbrudd i Norge, er sannsynligheten for smitte gjennom vann imidlertid liten. Stadig flere vannverk bygger dessuten om vannbehandlingen til prosesser som er effektive med hensyn til å fjerne/drepe parasittcyster. Se ” VA-FAKTA V2: Parasitter i drikkevann” for nærmere informasjon om temaet.

Personer med svekket immunforsvar er særlig utsatt for smitte av slike parasitter. Helsemyndighetene har derfor gått ut med informasjon om at HIV/AIDS-syke og andre med sterkt nedsatt immunforsvar må være oppmerksomme på faren ved å drikke vann fra innsjøer, elver og bekker ute i naturen, fra ukjent vannkilde eller fra vannverk hvor man selv ikke er sikker på at parasitter fjernes eller drepes. Kontakt vannverket ditt eller Mattilsynet (tlf. 06040) dersom du er usikker på risikoen for parasitter i vannet fra vannverket.

Det hender at folk finner marker eller smådyr i vannet (for eksempel fra vannkran, dusj eller toalettskål). De fleste slike smådyr kan ha tilhold i slammet i private brønner eller i slam på veggene i drikkevannsledninger. Vanligvis er det snakk om hestetaglsmark, nematoder, fåbørstemark og fjærmygglarver. Ingen av disse kan forårsake sykdom hos mennesker.

Alle vannverk som tilfredsstiller drikkevannsforskriftens krav, har en vannbehandling som skal ta hånd om slike tilfeldige forurensninger. Det vil derfor normalt ikke være noe problem for det vannet som når kunden, så lenge vannbehandlingen fungerer.

Forholdene i og rundt kilden bør uansett være slik at bakteriologisk og annen forurensning hindres så langt dette er praktisk mulig, og at tilfeldige forurensningskilder som døde dyr fjernes så snart de oppdages. Det er viktig at publikum som oppdager et dødt dyr i en drikkevannskilde melder fra om dette til vannverket.

Den største risikoen er erfaringsmessig knyttet til forekomst av døde smågnagere (mus, lemen og lignende) i brønner der man ikke har noen behandling av vannet. Hytteeiere og andre med egen vannforsyning bør derfor være spesielt oppmerksomme!

Drikkevannet kan inneholde asbestfibrer, og det skyldes normalt at det brukes asbestsementrør til distribusjon av drikkevann i området. Det har vært forsket mye på dette temaet opp gjennom årene, men det er ikke påvist noen helsemessig uheldig påvirkning verken ved inntak av asbestfibrer gjennom drikkevannet eller ved at man utsettes for fibrene gjennom luft når de frigjøres ved nyvasket, tørket tøy eller fra luftfuktere. Årsaken er at fibrer i vann er svært korte og tas hånd om av kroppens forsvarsceller. Andelen asbestsementrør i bruk i vannforsyningen i Norge blir stadig mindre, som følge av at gamle rør skiftes ut og det ikke er tillatt å legge nye asbestsementrør på grunn av det generelle forbudet mot bruk av asbest i Norge. Se ”VA-FAKTA V7: Asbest i drikkevann” for mer informasjon.

Du må sørge for at temperaturen i varmvannsberederen din er minst 65 grader, og ved tappepunktet minst 55 grader. Hvis varmen ikke er høy nok, kan man i spesielle tilfeller få oppvekst av bakterien Legionella, og inhalering av slike bakterier ved for eksempel dusjing kan i verste fall gi legionærsyke, som er en alvorlig lungeinfeksjon. Se ”VA-FAKTA V6: Legionella-bakterier i vann” for nærmere informasjon om temaet.

Aluminium er ett av de vanligste metallene i jordskorpen. Aluminium i drikkevann skyldes normalt det naturlige innholdet av aluminium i vannkilden, som kan være forhøyet hvis vannet er surt eller leirpåvirket. Aluminium brukes også som fellingsmiddel ved enkelte vannverk. Regelverket stiller samme krav til alle vannverk om hvor mye aluminium som kan være i vannet ut til abonnentene (0,2 mg Al per liter), og vannverk som benytter aluminiumholdige kjemikalier har en veiledningsverdi (0,15 mg Al per liter) som ligger lavere enn det generelle kravet.

Kravet til aluminium i drikkevannet er satt for å hindre bruksmessige problemer med slamdannelse i ledningsnettet. Enkelte tidligere studier syntes å vise at forekomsten av Alzheimers sykdom kunne være assosiert med aluminiumsinnholdet i drikkevann, men dette er ikke blitt bekreftet ved senere studier. Verken Verdens helseorganisasjon (WHO) eller norske helsemyndigheter har derfor funnet noen grunn til å fastsette helsebaserte grenseverdier for innholdet av aluminium i drikkevann. Drikkevannet er uansett bare en av flere kilder til menneskets inntak av aluminium.

Hvis det er en løsmassebrønn, er det normalt liten risiko for at det er for mye radon. Er det en fjellbrønn er sjansen større for at det kan være radon, og det bør vurderes å sende inn en prøve. Hvis vannet har for mye radon, kan det fjernes ved å lufte vannet før man pumper det inn i huset.

Kloreringsbiprodukter er en fellesbetegnelse på klororganiske forbindelser som kan dannes når klor reagerer med stoffer som finnes naturlig i vannet, bl.a. humus. Enkelte av disse kloreringsbiproduktene kan ha helseskadelige effekter, dersom de foreligger i høye konsentrasjoner og man daglig drikker en god del slikt vann. Undersøkelser av norsk drikkevann viser imidlertid et lavt innhold av kloreringsbiprodukter. Det skyldes blant annet at vi praktiserer en lav klortilsetning til drikkevannet og har krav til hvor mye forurensninger det kan være i vannet. Ved fjerning av forurensninger før klortilsetning, slik praksis er, reduserer man muligheten for at det kan dannes slike helsebetenkelige stoffer. Det fremheves av både norske helsemyndigheter og Verdens helseorganisasjon at det innebærer en mye større helserisiko for befolkningen å ha en utilfredsstillende desinfeksjon av drikkevannet enn å utsettes for langtidseksponering av kloreringsbiprodukter. Se ”VA-FAKTA V1: Kloreringsbiprodukter” for nærmere informasjon om temaet.

I følge det norske Vannverksregisteret (tall fra 2003) og Statistisk sentralbyrå bruker hver innbygger i gjennomsnitt 197 liter vann i døgnet. Det tilsvarer ca. 20 bøtter med vann. De kommunale vannverkene, som statistikken er basert på, produserte til sammen 742,8 millioner m3 vann i 2006. På landsbasis går om lag 1/3 av vannet tapt som lekkasjevann fra ledningsnettet, mens 42 % går til husholdningenes forbruk, 12 % brukes i næringsvirksomhet og annen industri, ca 7 % i næringsmiddelvirksomhet og 8 % til andre formål.

Det avhenger av vekt og aktivitetsnivå, men et voksent menneske trenger ca. 2-3 liter daglig. Det er ingen god erstatning å drikke det som kaffe, te eller brus. Vann er best! Rikelig med vann gjør at man holder seg mer opplagt, forebygger sykdommer etc. Husk at et menneske består av 60-70 % vann.

Noen vannverk kan oppleve kapasitetsproblemer i sommerukene, som kan skyldes lite nedbør, begrenset vannbehandlingskapasitet og mye hagevanning. Norsk Vann har i samarbeid med arbeidsgruppe for kommunikasjon og synlighet utgitt råd om vannsparing og hagevanning!

I Norge er vi velsignet med mye vann fra naturens side, og vannverkene sørger for å produsere og levere godt drikkevann ut til befolkning og næringsliv 24 timer i døgnet året rundt. Normalt er det tilstrekkelig med vann til alle formål, men enkelte vannverk kan særlig få kapasitetsproblemer i de varme sommerukene.

Når det gjelder situasjonen og eventuelle vanningsrestriksjoner i eget område: Følg med på kommunens/vannverkets hjemmesider og i lokal presse!

Her kan du laste ned noen generelle råd om vannsparing og om hagevanning:

I de aller fleste tilfellene skyldes dette forhold på det private ledningsnettet fra kommunens hovedledning og inn til huset (stikkledningen). Du kan for sikkerhets skyld spørre kommunen om de har problemer med vanntrykket i området der du bor. Hvis trykket på hovedledningsnettet er normalt, bør du undersøke mulige årsaker i ditt eget distribusjonssystem. Årsaken kan for eksempel være lekkasje på stikkledningen, gjengrodd anboring/påkoblingspunkt, gjengrodd stikkledning (galvanisert rør). Normalt vil kommunen i slike tilfeller be deg om å kontakte privat rørlegger/lekkasjesøkingsfirma for å undersøke nærmere og eventuelt gjennomføre tiltak. Redusert vanntrykk over tid kan også skyldes gjentetting av siler i husets vannkraner. Det er da nødvendig å skru opp kranene og få renset silene for belegg.

I noen land, der vann er mangelvare, brukes vann som ikke holder drikkevannskvalitet til en rekke formål, eksempelvis vanning. Dette er ikke aktuelt i Norge, fordi det vil være svært kostbart å legge dobbelt forsyningssystem. Dessuten har Norge så rikelig tilgang på vann at vi i prinsippet (men ikke i praksis) kan forsyne hele verdens befolkning med vann. Denne hydrologiske rikdommen, hygieniske hensyn og kostnader forbundet med dobbelt forsyningssystem gjør det lite aktuelt å levere flere vannkvaliteter. Eksempel på unntak kan være enkelte industribedrifter med stort forbruk til spesielle formål som ikke nødvendiggjør drikkevannskvalitet på vannet.

Ved å ha et bevisst forhold til vannforbruket ditt, kan du redusere utgiftene dine til både strøm og vann. Mulighet for redusert vanngebyr gjelder imidlertid bare dersom du har installert vannmåler og blir fakturert i forhold til hva du reelt bruker. For vannverk som har kapasitetsbegrensninger, vil vannsparing i husholdningene også være et viktig bidrag for å redusere det totale vannforbruket.

Sparer du på vannet, vil det de fleste steder bety at du også gjør en miljøinnsats – enten vannet er kaldt eller varmt. Vannet fra husholdningene ender opp som avløpsvann. Mindre vannforbruk betyr mindre mengder avløpsvann som må transporteres i ledningsnettet og renses på avløpsrenseanleggene.

I perioder med behov for hagevanning vil det kunne oppstå kapasitetsproblemer på vannverket. Når mange abonnenter bruker mye vann samtidig, blir dessuten trykket lavere, noe som i første omgang vil ramme bebyggelsen i høyereliggende strøk. Kommunene vil normalt annonsere i avisen og legge ut informasjon på kommunens hjemmesider dersom det innføres vanningsrestriksjoner.

Her kan du finne nærmere råd om hagevanning som kan bidra til redusert vannforbruk:

Norge har rikelig med vann fra naturens side, og derfor er dette en liten problemstilling i forhold til mange andre steder, der tilgangen på vann er mye mindre enn hos oss. Noen steder kan det likevel være litt, men sterkt fortynnet avløpsvann som når drikkevannsinntakene. Dette gjelder der avløpet slippes ut direkte eller via grunnen til vassdrag som brukes til drikkevann lenger nede. Mjøsa og Glomma er eksempler på slike vassdrag. Før utslipp går avløpsvannet som hovedregel gjennom et avløpsrenseanlegg, men noe kan også ved sterke nedbørmengder gå ut urenset via overløp på ledningsnettet. I vassdraget blandes det med ”rene” vannmasser, fortynnes, og vil få en viss oppholdstid i vassdraget – jo lengre dess bedre. I vassdraget vil det gjennomgå naturlige renseprosesser (kjemiske og biologiske) før eventuelt inntak til drikkevannsformål. Vannverket skal ha rensetiltak og desinfisering som tar hånd om eventuelle forurensninger fra avløp.

Du bør la vannet renne om morgenen til det kjennes kaldt og friskt. Da risikerer du ikke å drikke vann som har stått rolig lenge i ledningsnettet og derfor kan inneholde metaller som er løst ut fra ledningsnettet. Bruk dessuten ikke vann fra varmvannsberederen til drikke eller matlaging.

Ja, det er ikke noe helsemessig betenkelig ved å bruke vann fra varmtvannsberederen til eggkoking.

Kildevann er vann av god mikrobiologisk kvalitet med opphav i en grunnvannsforekomstsom er beskyttet mot enhver fare for forurensning og som uttas gjennom ett eller flere naturlige eller kunstige utspring. Kildevann kjennetegnes i tillegg ved at den kjemiske vannkvaliteten er som for vanlig drikkevann.

Naturlig mineralvann er vann av god mikrobiologisk kvalitet med opphav i en grunnvannsforekomst og som uttas gjennom ett eller flere naturlige eller kunstige utspring. Naturlig mineralvann kjennetegnes ved: a) sin naturlige beskaffenhet gjennom innholdet av mineraler, sporelementer eller andre bestanddeler og ved eventuelt å ha bestemte virkninger, og b) sin opprinnelige tilstand. Begge disse egenskaper er intakt fordi vannet har sitt opphav i grunnen og er beskyttet mot enhver fare for forurensning. Naturlig mineralvann kan ha helsefremmende egenskaper.

Grunnvann til vannforsyning tas ut i brønner fra løsmasser eller fjell.

Overflatevann til vannforsyning tas utfra innsjøer, elver eller bekker.

Alt vann som selges skal være hygienisk trygt og ha en kvalitet som tilfredsstiller drikkevannforskriften eller forskrift om naturlig mineralvann og kildevann.Drikkevannsforskriften omfatter alt drikkevann unntatt vann omfattet av legemiddellovgivningen eller naturlig mineralvann og kildevann. Mattilsynet er godkjenningsmyndighet etter både drikkevannsforskriften og forskrift om naturlig mineralvann og kildevann.

Norsk nedbør er ofte litt surt, men helsemessig greit å drikke. Vær likevel oppmerksom på risiko for forurensning fra fugler til cisternevannet. Vurder også flatene som vannet samles opp fra og om disse kan medføre risiko for forurensning av vannet. Man bør dessuten huske å tømme og rengjøre cisternen etter behov.

Tradisjonelt har vi i Norge vært vant til å kunne drikke vann ”overalt”. Det vil imidlertid, pga. dyr, fugler og menneskelig aktivitet, alltid være en viss risiko knyttet til å drikke vann rett fra naturen. På steder hvor det ikke er bebyggelse, beiting i nedbørfeltet eller vesentlig fugleaktivitet ved vannet kan man som regel drikke vannet uten større risiko. Grunnvann (kilder, ”oppkommer”) og innsjøer er under ellers like forhold å foretrekke.

Hvis man har svekket immunforsvar eller hvis det er smågnagerår, bør man være spesielt forsiktig med å drikke vann direkte fra naturen.

I noen sjeldne tilfeller kan algeoppblomstringer føre til at det produseres giftstoffer som gjør at vannet er farlig å drikke. Det har forekommet akutt forgiftning av kveg. I slike tilfeller vil vannet framstå som uappetittlig og tydelig forurenset.

Hvis du tar 2 dråper husholdningsklorin i en bøtte med 10 liter vann, vil du ta knekken på de fleste sykdomsfremkallende mikroorganismer. Normalt vil imidlertid koking av vannet være å foretrekke.

Du dreper/inaktiverer alle mikrobiologiske organismer ved koking av vannet, slik at det ikke lenger er noen smittefare. Vannet bør koke i ca. 1 minutt.

Generelt er vannforsyningen et lite egnet mål for terror med kjemiske eller biologiske stridsmidler. Dette skyldes at man må ha store mengder av selv ganske giftige stoffer for å oppnå helseskadelig effekt i den forsynte befolkning. Noen få land har opplevd forsøk på forgiftninger av vannforsyningen, men det har vært relativt få forsøk og liten konsekvens. Det som er mer vanlig, er at terrorister bruker fysiske sabotasjeaksjoner for å ramme samfunnets kritiske infrastrukturer, som å bombe veger, jernbane og vannverk/vannledninger. Vannverkene skal ha en beredskapsplan som tar høyde for muligheten av ekstreme situasjoner som sabotasje mot vannforsyningen, og skal ha etablert nødvendige forebyggende sikringstiltak og tiltaksplan om noe skulle inntreffe.

Hvis du har egen vannkilde, kan det være aktuelt å ta jevnlige prøver for å forsikre deg om at vannkvaliteten er tilfredsstillende. Ta i så fall kontakt med Mattilsynet (tlf. 06040) eller kommunehelsetjenesten, som kan gi nærmere veiledning og råd om hvilke analyser du bør få tatt, ut fra forholdene ved din vannkilde.Det finnes også en del analyselaboratorier som både kan gi veiledning og som kan gjennomføre selve vannanalysene.

Nei, ikke etter at du har badet i det…. Fra spøk til alvor: Grønt vann er tegn på at vannet inneholder kobber som stammer fra rørledninger og varmtvannsberederen i huset, og at vannet er litt surt. La vannet renne litt i springen til det kjennes friskt og kaldt før du bruker det til drikke og matlaging.

Privatpersoner som blir påført ekstrautgifter på grunn av mangler ved vann- og avløpstjenesten kan kreve redusert gebyr (prisavslag). Helseskadelig vannleveranse er alltid en mangel, men fører bare til krav om redusert gebyr hvis vannet har hatt redusert verdi for abonnenten. Abonnenten har en plikt til å begrense sitt tap. Flaskevann og vannfiltre kan være unødvendige kostnader, fordi koking er tilstrekkelig for at vannet skal kunne drikkes. At abonnenter må koke vannet i en begrenset periode gir derfor ikke automatisk rett til prisavslag.

Retten til prisavslag etter forbrukerkjøpsloven gjelder ikke enhver svikt i tjenesten. Det skal mer til enn at vannet har dårlig trykk eller er misfarget, men hvis kommunen kan bebreides for sin prioritering av vannutbyggingen, kan også dette være en mangel.

NOU 1993:27 side 113:
«Vannleveranser kan skape enkelte særlige problemer i forhold til mangelsvurderingen. Dels oppstår spørsmålet hva som skal regnes for en mangel, og dels er problemet hvilke beføyelser abonnentene kan kreve. Forholdet er at dersom vannkvaliteten er dårlig og abonnentene krever prisavslag, d.v.s. lavere kommunale avgifter, blir kommunene satt i dårligere stand til å etterleve de offentligrettslige forskriftene om vannkvalitet. Prisavslag vil derfor motvirke kvalitetsøkningen på vann.

Næringsdrivende kan fremme krav etter kjøpsloven.

Personer som har blitt syke av drikkevannet, må bygge et eventuelt erstatningskrav på produktansvarsloven, slik det ble gjort etter at det var Giardia i drikkevannet i Bergen. De som har blitt syke og kan dokumentere et økonomisk tap som følge av dette, kan ha rett på erstatning. Det er imidlertid fastsatt en selvrisiko i produktansvarsloven på 4 000 kroner. Også i forhold til produktansvarsloven har abonnentene en generell tapsbegrensningsplikt.

Det står mer om kommunens ansvar ved mangler i vannforsyningen under kapittel 3.5 i Norsk Vanns bok Vann- og avløpsrett.