God rensing vil si at det renses tilstrekkelig til at det ikke opptrer merkbare forurensningsvirkninger i vassdraget eller sjøen der avløpet slippes ut, og at det ikke oppstår helsefare eller vesentlig skade på biologiske eller kjemiske forhold. Utslipp til kystområder, og spesielt langs Vestlandet og nordover, kan vanligvis greie seg med enkle rensetiltak, bl.a. noe avhengig av størrelsen på utslippene. Det kan være tilstrekkelig å fjerne flytestoffer, papir og partikler (mekanisk rensing). Utslipp til innlandsvassdrag er underlagt de mest omfattende rensetiltakene. Det skal da fjernes mer organisk stoff og næringssalter, som regel fosfor. Tilførsel av fosfor kan føre til algevekst i vassdragene. Enkelte renseanlegg på Østlandet har dessuten også krav om å fjerne næringsstoffet nitrogen fra avløpet.

Avløpet fra litt over halvparten av befolkningen i Norge renses høygradig i kjemiske og biologisk/kjemiske renseanlegg. 22% renses mekanisk (dette gjelder i hovedsak utslipp til sjøen), 7 % renses ikke, og 20 % er tilknyttet små, separate anlegg med varierende behandling av utslippene.
Avløpsrenseanleggene er etter hvert blitt en komplisert prosessindustri. Personalet som driver renseanleggene er miljøarbeidere, som utfører et viktig arbeid ved VA-verkene, som til sammen er landets ledende miljøindustri. Sammenliknet med mange andre land har vi en god standard når det gjelder renseeffekter, og vi produserer ett av verdens reneste slam, som i stor grad benyttes som gjødsel i jordbruket.

Svaret på dette avhenger av de lokale forholdene. Noen steder, særlig der det er spredt bebyggelse og gode grunnforhold, kan eget privat renseanlegg være en god løsning. For tettsteder og byer vil offentlig avløpsanlegg normalt være nødvendig for å unngå forurensningsproblemer. Dette er ikke et fritt valg – kommunen avgjør hva som kan tillates ut fra en totalvurdering av de stedlige forhold.

Naturbasert rensing, for eksempel med infiltrasjon i grunnen, kan være like bra som felles renseanlegg hvis grunnforholdene er velegnet og anlegget fungerer slik det skal. For anlegg med direkte utslipp til vassdrag vil store fellesanlegg som regel kunne gi bedre renseeffekt på grunn av at drift og kontroll vil være bedre ved store anlegg. Stordrift gir også i utgangspunktet økonomiske fordeler for fellesløsninger fremfor separatløsninger, men dette avhenger av lokale forhold, for eksempel hvor spredt bebyggelsen er, det vil si hvor lange ledninger som er nødvendig.

I Norge har vi en resipientorientert* miljøpolitikk. Det vil si at man renser så mye som vassdraget har behov for. Avløpet inneholder mye nyttestoffer, både gjødselstoffer og organisk materiale. Slammet som tas ut i renseprosessene, er derfor en verdifull ressurs for jordforbedring og gjødsling.
(* Med resipient menes vassdraget eller grunnen som avløpsvannet slippes ut i.)

Deponering av slam er kun tillatt hvis det inneholder for mye miljøgifter til å brukes som en ressurs, og da skjer det på plasser som er spesielt tilrettelagt og godkjent for formålet. På slike plasser må eventuelt sigevann (avrenning fra deponiet) tas hånd om. Slammet kan medføre luktproblemer. Hvis deponiene innrettes slik at slammet nedbrytes anaerobt, det vil si uten tilgang på oksygen, kan det oppstå utslipp av klimagassen metan. Dette gjelder tilsvarende som for annet organisk stoff som deponeres.

Norge har ett av verdens strengeste regelverk når det gjelder bruk av slam og kanskje det reneste slammet i verden. Likevel har mange negative assosiasjoner knyttet til avløp og slam, som oppfattes som ”urent” og uhygienisk. Av og til forekommer oppslag i media som fokuserer negativt på bruk av slam, for eksempel frykt for høyt tungmetallinnhold. Aktører i markedet, for eksempel kornleverandører eller detaljhandelskjeder kan frykte for slike mediaoppslag, og derfor true med boikott av varer produsert på arealer som er tilført slam, selv om det ikke er faglig grunnlag for det. Derfor er bruk av slam i samsvar med reglene i norsk regelverk trygt. Noen steder kan det være vanskelig å få brukt slam på grunn av at jorda på disse stedene har høyere tungmetallinnhold enn regelverket tillater for å kunne spre slam (Det finnes eksempler på at innhold av tungmetall i jorda er høyere enn i slammet).

I Norge er dette ingen aktuell problemstilling, fordi vi ikke har kugalskap i Norge. Kugalskap kan forekomme hos en rekke dyrearter, inkludert menneske, og skyldes opphoping av et spesielt protein (prioner) i hjernen. Storfe smittes ved å bli fôret med kjøtt- og beinmel som inneholder materiale fra dyr som er infisert eller døde av sykdommen. Mennesker smittes ved å spise infisert materiale fra storfe. Sykdommen hos mennesker ligner på den kjente Creutzfeldt Jakob-sykdom og omtales som en variant av denne. Det er ikke påvist at sykdommen kan spres gjennom bruk av slam.

Doen bør bare brukes til det den er beregnet til. Annet avfall skal leveres til de etablerte avfallsordningene. Søppel som puttes i avløpet kan medføre problemer i avløpsledningene, pumpestasjonene og på renseanlegget og fordyre driften av anleggene.

Vi regner med at det forekommer. Det skal ikke gjøres, for det er egne spesialavfallsordninger i kommunen og alt miljøfarlig avfall skal leveres dit. Miljøfarlig avfall i avløpet medfører utslipp av miljøgifter til vannforekomstene. Forurensningene i avløpsvannet tas ut i renseanlegget i form av slam, som vanligvis er egnet til gjødsel og jordforbedring. Eventuelle miljøgifter kan forårsake at slam fra renseanleggene blir uegnet som ressurs i jordbruket. Alt slam som skal brukes blir kontrollert for tungmetaller, og for høyt innhold av tungmetaller fører til at slammet må leveres til deponi (avfallsplass).

Avløpsrenseanleggene er ikke bygget for å fjerne miljøgifter. Anleggenes evne til å fjerne miljøgifter er derfor begrenset. Det vil si at eventuelle miljøgifter enten havner i slammet som fjernes i renseanlegget, eller følger med det rensede avløpsvannet ut i vassdraget nedenfor.

Kjøkkenavfallskvern er en innretning som installeres på avløpsrøret fra vasken i kjøkkenbenken, og som benyttes til å kverne opp matrester og annet organisk avfall. Etter kverning blandes materialet med det øvrige avløpsvannet og føres videre med avløpssystemet til renseanlegget.
Bruk av kjøkkenavfallskverner fører til økt tilførsel av forurensninger til ledningsanlegg og renseanlegg, kan øke driftsutgiftene, og vil dessuten medføre økt forurensning hvis avløpsanleggene ikke har kapasitet til å håndtere den økte forurensningsmengden. Mange steder er kjøkkenavfallskverner derfor ikke tillatt. Hvis du ønsker å installere kvern, må du ta kontakt med kommunen for å finne ut hvilke regler som gjelder i din kommune.

Toalettpapiret kan skyldes at det har vært overløp av avløpsvann på grunn av driftsstans eller tilstopping i avløpsledningene. Det kan også være en nødvendig del av ledningsnettets funksjon, fordi nedenforliggende ledninger, pumpestasjoner og renseanlegg ikke kan ta imot alt avløpsvannet i en kortvarig flomsituasjon. Da er overløp nødvendig for å hindre tilbakeslag og skader i kjellere eller at vannet strømmer opp av kummer og lignende. En annen mulig årsak er feilkobling, slik at avløp ved en feiltakelse er blitt tilknyttet en ledning for overvann (drensvann, takvann og vann fra gater og plasser).

Hvis du ikke vet årsaken, eller du er i tvil om det skal være slik, bør du ta kontakt med kommunen.
Toalettpapiret viser at bekken blir tilført ubehandlet avløpsvann. Det samme kan være tilfelle hvis det ermye begroing (”grønske”) i bekken.Avløpsvannet inneholder mye bakterier og andre smittestoffer, og den som får dette i seg, risikerer å få mage-tarmsykdommer eller andre smittsomme sykdommer som kan overføres via avløp. Små barn har lett for å putte ting i munnen, og vil derfor være særlig utsatt for smitte. En slik bekk er ikke tilrådelig som lekeplass. Kommunen bør eventuelt kontaktes.

Ja, hvis det er rotter i avløpssystemet, kan de komme seg gjennom vannlåsen, fordi rotter kan svømme under vann.

For naboer er ikke lukt og gasser fra avløpsrenseanlegg noe helseproblem, men det kan være plagsomt og til sjenanse. Gasser kan være et arbeidsmiljøproblem med helsemessig betydning for de som arbeider inne i renseanlegg og direkte i tilknytning til luktkildene. Det er opp til forurensningsmyndigheten å stille krav til utslipp av lukt fra renseanlegg.

Det norske ledningsnettet har en samlet lengde på mer enn 2 ganger rundt jorda (ca. 46.000 km for vann og ca. 40.000 km for avløp). Mer enn 1/3 av dette er lagt før 1970 og har til dels usikker eller dårlig kvalitet. I tillegg til lengden på de offentlige vann- og avløpsledningene, kommer alle de private ledningene fra vegen og inn i det enkelte hus.

Deler av ledningsnettet for drikkevann er utført i materialer som påvirker vannkvaliteten, slik at vannkvaliteten som leveres kunden er en annen og dårligere enn det som produseres ved vannverket. Dette gjelder for eksempel eternittrør og støpejernsrør med utilfredsstillende beskyttelse mot korrosjon.

Vann som passerer gjennom eternittrør, som bl.a. inneholder asbest, kan forårsake at små biter av asbestfibre (maksimalt 0,002 mm) brekker av og følger med vannstrømmen. Det vil ikke være helsefarlig å drikke dette vannet, fordi fiberbitene enten blir ført direkte ut med avføringen eller blir tatt hånd om såkalte makrofager i kroppen og uskadeliggjort på den måten. Se ” VA-FAKTA V7: Asbest i drikkevann” for mer informasjon.

En konsekvens av lekkasjene på vannledningsnettet er at mye vann går tapt. Hele 220 liter per person per døgn (dvs. 36% eller mer enn 1 av 3 liter) forsvinner i lekkasjer i følge innrapporterte data til Vannverksregisteret ved Folkehelseinstituttet. I mange kommuner kan lekkasjene utgjøre så mye som om lag 50%. Mange vannverk gjennomfører betydelige tiltak for å redusere disse lekkasjene, men å utbedre alle vil bli svært dyrt, og en må derfor leve med en viss lekkasjeandel også i fremtiden. Stikkledningene fra hovedledningsnettet og inn til hvert hus er som oftest private, og utgjør i sum omtrent like store lengder som hovedledningsnettet. Også på stikkledningsnettet er det lekkasjer og behov for tiltak. Det er viktig at det hele tiden er overtrykk på ledningsnettet for å hindre at det suges inn forurensninger.

I de fleste avløpsledningene renner vannet med selvfall (uten trykk). Avløpsledningene har også lekkasjer, noen steder kan avløpet lekke ut i grunnen, mens på andre steder vil ledningen være omgitt av grunnvann som lekker inn i ledningen. På denne måten blir mange ledninger og avløpsrenseanlegg tilført store vannmengder som belaster kapasiteten og fører til større rensekostnader enn nødvendig.

Dette forutsetter at flere uheldige omstendigheter inntreffer samtidig. Det må være avløpsvann til stede der vannledningene ligger, dvs. lekkasje på avløpsledningene, og så høyt opp i grunnen at det når vannledningene. Vannledningene står under trykk, og vil derfor ved normal drift uansett ikke kunne ta inn forurenset vann. I situasjoner med reparasjonsarbeid eller avstengning av vannet av annen årsak kan trykket falle bort. Det kan også være andre situasjoner, som trykkstøt i vannledningene, som kan forårsake undertrykk visse steder. Da oppstår det risiko for at eventuelt forurenset vann i nærheten av vannledningen kan komme inn i drikkevannet. Vannverkene skal ha rutiner for rengjøring/desinfeksjon av ledningsnettet etter reparasjonsarbeider, dersom det foreligger risiko for forurensning.

Høydebassenger er vannmagasiner som bygges for å utjevne belastning på vannverk og overføringsledninger, sikre tilgang på vann ved kortvarig driftsstans og utjevne trykket. Alle høydebassenger skal være lukket for å hindre tilfeldig forurensning av vannet, og da er sikkerheten mot tilfeldig forurensning av vannet god. Dette forutsetter at bassengene er sikret mot at fugler og smådyr kan komme inn i bassengene, og at uvedkommende personer hindres adgang (hærverk, sabotasje). Bassengene må også inspiseres regelmessig og rengjøres for slam og fremmedlegemer ved behov. Slammet er i seg selv ikke noe hygienisk problem, men består for det meste av organisk eller uorganisk stoff fra vannkilden og/eller ledningsnettet.

Du bør tappe til vannet blir klart før det benyttes. Vannkraner er utstyrt med sil, og disse bør skrus av og rengjøres hvis du får indikasjoner på at de begynner å gå tett. Så lenge vannet er uklart bør det ikke drikkes. Se også spørsmål om misfarget vann under vannkvalitet.

Årsaken kan være lavt trykk i det kommunale ledningsnettet ved abonnenten, eller dårlig (gjengrodd) stikkledningsnett hos abonnenten. Normalt bør trykket være mellom 2 og 6 bar. Vannverket eller en rørlegger vil kunne måle vanntrykket. Kommunen har som regel krav til minstetrykk på vannet som leveres abonnenten.