Lovregulering av overvåkning av resipient

Forurensningsloven gir forurensningsmyndigheten mulighet til å pålegge anleggseierne å sørge for eller bekoste rimelige undersøkelser eller lignende tiltak for å fastslå om og i hvilken grad virksomheten fører til eller kan føre til forurensning, klarlegge årsaken til eller virkningene av inntrådt forurensning og klarlegge hvordan forurensningen skal motvirkes. 

§ 12 i forurensningsloven plasserer ansvaret for nødvendig dokumentasjon hos den som søker: «Søknad om tillatelse etter § 11 skal gi de opplysninger som er nødvendig for å vurdere om tillatelse bør gis og hvilke vilkår som skal settes». 

§ 16 i forurensningsloven kan brukes til å stille vilkår om eksempelvis overvåkning. Denne bestemmelsen gjelder for alle avløpsanlegg, små og store:«I tillatelse etter loven eller forskrift i medhold av loven kan det settes nærmere vilkår for å motvirke at forurensning fører til skader eller ulemper, og for å fremme effektiv utnyttelse av energi som virksomheten bruker eller frembringer. Det kan herunder fastsettes vilkår om beskyttelses- og rensetiltak, gjenvinning og at tillatelsen bare skal gjelde for en viss tid». 

Videre kan § 51 i forurensingsloven også brukes til å pålegge undersøkelser: «Forurensningsmyndigheten kan pålegge den som har, gjør eller setter i verk noe som fører eller som det er grunn til å tro kan føre til forurensning, å sørge for eller bekoste undersøkelser eller lignende tiltak som med rimelighet kan kreves for å:

1. fastslå om og i hvilken grad virksomheten fører eller kan føre til forurensning, 
2. klarlegge årsaken til eller virkningene av inntrådt forurensning, 
3. klarlegge hvordan forurensningen skal motvirkes». 

For de minste utslippene (under 50 pe) og utslipp fra de minste tettbebyggelsene repeteres forurensningslovens bestemmelser med å fremlegge nødvendig opplysninger. Forurensningsforskriften angir en rekke krav til hva søknaden om utslippstillatelse som et minimum skal inneholde, i henholdsvis forurensningsforskriften § 12-4 og § 13-4: 

• beskrivelse av utslippsstedet
• interesser som antas å bli berørt av etableringen, herunder interessert knyttet til drikkevannsforsyning, rekreasjon eller næringsvirksomhet 

Når det gjelder kravet om å gi opplysninger om interesser som antas å bli berørt, vil dette kunne kreve en kartlegging av tilstanden i vannforekomsten.  

Forurensningslovgivningen har ikke bestemmelser om overvåkning for kapittel 12 og kapittel 13 anleggene, men forurensningsloven § 48 tillegger kommunen som forurensningsmyndighet en plikt til å føre tilsyn med den alminnelige forurensningssituasjon og med forurensninger fra de enkelte kilder. Dette spesifiseres nærmere i forurensningsforskriften §§ 12-2 og 13-2: «kommunene skal føre tilsyn med at bestemmelsene og vedtak fattet i medhold av dette kapitlet følges». Dermed har kommunen et løpende ansvar for å følge med på forurensningssituasjonen i egen kommune. 

Utslipp fra de største tettbebyggelsene har ingen tilsvarende forskriftsregulerte krav til søknadene. For utslipp fra de største tettbebyggelsene setter forurensningsforskriften § 14-9 krav til overvåkning av resipienten. Forurensningsmyndigheten kan sette særskilte vilkår i utslippstillatelsen om overvåkning av resipienten. I forurensningsforskriftens § 14-9 om overvåkning står det at «Den ansvarlige for avløpsanlegget skal gjennom regelmessig overvåking bidra til at resipienten kan registreres som følsomt, normalt eller mindre følsomt område dersom utslippet hører til en tettbebyggelse med samlet utslipp 

• større enn eller lik 10.000 pe til sjø i mindre følsomt område dersom det er gitt unntak fra sekundærrensekravet 
• større enn eller lik 2000 pe og mindre enn 10.000 pe til elvemunning i mindre følsomt område dersom det er gitt unntak fra sekundærrensekravet, eller 
• større enn eller lik 10.000 pe til sjø i følsomt område, med unntak for avløpsanlegg som etterkommer nitrogenrensekravet» 

Formålet med vannforskriften er å gi rammer for fastsettelse av miljømål som skal sikre en mest mulig helhetlig beskyttelse og bærekraftig bruk av vannforekomstene. 

Ved implementeringen av vannforskriften i 2007 ble det etablert konkrete og målbare miljømål for vannmiljøet. Det overordnede miljømålet for alt overflatevann er å oppnå god miljøtilstand. Dette innebærer at alle vannforekomster skal ha svært god/god økologisk tilstand, samt god kjemisk tilstand. De vannforekomstene som har dette, har oppnådd sitt miljømål.  

Vannforskriften setter krav til at det for samtlige vannforekomster skal gjøres en klassifisering av miljøtilstand. Klassifisering av miljøtilstand gjøres etter klassifiseringsveileder 02:2018 Klassifisering av miljøtilstand i vann, eller eventuelt nyere versjoner av denne.  

Vannforskriften påvirker hvilke vilkår forurensningsmyndigheten skal fastsette.  

I vannforskriftens § 18 om Overvåkningsprogram står det at «det skal være etablert tilstrekkelige regionale programmer for å sikre en helhetlig overvåkning av tilstanden i vannregionene. Disse skal revurderes og om nødvendig oppdateres hvert sjette år, i samsvar med kravene i vedlegg V.  

Overvåkningsprogrammene skal: 

• For overflatevann omfatte økologisk og kjemisk tilstand og økologisk potensial, og i tillegg vannføring og/eller vannstand, i den grad det er relevant for økologisk og kjemisk tilstand og økologisk potensial 
• For grunnvann omfatte kjemisk og kvantitativ tilstand. 
• For beskyttede områder suppleres med krav fra regelverket som hvert enkelt område er opprettet i henhold til. 

Statsforvalteren som miljøfaglig ansvarlig og rådgiver har ansvaret for å koordinere overvåkning og for registrering av overvåkingsdata i Vann-Nett, i samråd med berørte sektormyndigheter, fylkeskommuner og kommuner». 

Overvåkning av overflatevann etter Vannforskriften spesifiseres i vedlegg V, kapittel 1.3: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2006-12-15-1446 

Det finnes mer informasjon om miljømål på vannportalens hjemmeside. På vannportalen finner du også informasjon om klassifiseringsveilederen og annen relevant informasjon om klassifisering av miljøtilstand. 

Forvaltningsloven setter krav til at alle saker som skal behandles skal være tilstrekkelig opplyst. I § 17 står det at; «Forvaltningsorganet skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes». Dette betyr at før kommunen kan gjøre vedtak om utslippstillatelse er de pålagt å sikre at saken, også sett fra et resipientperspektiv, er tilstrekkelig opplyst.

Kommunen kan altså ikke gi utslippstillatelse med mindre den er sikker på at resipienten vil tåle utslippet, samt at brukerinteresser ikke vil komme i konflikt med utslippet.