Mer enn 30 vannverk i Norge har i dag etablert vannbehandling med ozonering-biofiltrering. Det største er IVAR IKS anlegg der prosesstrinnene ozonering og biofiltrering (alkalisk filter etterfulgt av biofilter) ble lagt til den eksisterende prosessen i 2021.
Ozonering-biofiltrering (OBF) er en metode for behandling av humusvann som bygger på enhetsprosessene oksidasjon og biofiltrering. Ved tilsetting av oksidasjonsmiddelet ozon reagerer ozon med de kjemiske bindingene i humusmolekylene slik at fargen i vannet reduseres. Gjennom dette blir også svært tungt biologisk nedbrytbar humus delvis omdannet til lett nedbrytbart organisk stoff (BDOC) som så kan nedbrytes biologisk i et etterfølgende biofilter. Også andre fjerningsmekanismer (utfelling, adsorpsjon etc.) kan forekomme avhengig av råvannets øvrige sammensetning. Graden av fargereduksjon og omdanningen av det organiske stoffet i vannet vil avhenge av dosen av ozon.
Metoden er ikke hensiktsmessig å benytte ved fargetall høyere enn 30 mg Pt/l. Dette i første rekke fordi vann med høyt NOM-innhold/høy farge krever høye ozondoser som gir høy BDOC-belastning på det etterfølgende biofilter. For å unngå for høy BDOC ut av biofilteret og problemer med biologisk vekst og høye kimtall på ledningsnettet, kreves tilstrekkelig dimensjonerte biofiltre og/eller supplerende rensetrinn.
De største fordelene med OBF er at prosessen og prosesskontrollen i utgangspunktet er relativt enkel, at ozon er et effektivt oksidasjons- og desinfeksjonsmiddel, at lukt- og smak forbedres, at det dannes lite slam med resulterende lange filtersykluser og lavt forbruk av spylevann og begrenset behov for slamprosessering.
Ozonering-biofiltrering benyttes primært for å fjerne farge i drikkevann, men ettersom ozon er et kraftig oksidasjonsmiddel (og desinfeksjonsmiddel) kan metoden også benyttes for:
- Fjerning av jern og mangan
- Fjerning av ammonium
- Fjerning av organiske mikroforurensninger
- Mikrobiell barriere ved inaktivering av virus, bakterier og parasitter