Mange norske råvannskilder som brukes til drikkevannsforsyning er innsjøer og elver med høyt humusinnhold, lav alkalitet, lav pH og lavt kalsiuminnhold («bløtt vann»). Denne råvannskvaliteten gjør vannet korrosivt overfor de fleste materialene som benyttes i ledningsnett og armatur. Mange vannverk har derfor behov for vannbehandling for korrosjonskontroll for å hindre eller redusere korrosjon.
Formålet med korrosjonskontroll er flersidig:
- Å øke vannrørenes levetid ved å hindre materialforringelse pga. korrosjon
- Å forhindre lekkasjer fra rørene som følge av korrosjon
- Å redusere forringelse av vannkvaliteten på dets transport gjennom nettet som følge av korrosjonsprodukter
- Å forenkle driften av ledningsnettet (for eksempel mindre nett-spyling) og dermed redusere kostnadene forbundet med vedlikehold
Det er i hovedsak tre strategier som benyttes for korrosjonskontroll i Norge:
- Karbonatisering
- Tilsetting av CO2 etterfulgt av marmorfilter
- Tilsetting av kalk + CO2
- Kombinert koagulering/filtrering og karbonatisering
- Koagulering etterfulgt av 3-media filter (antrasitt/sand/marmor)Koagulering etterfulgt av 2-media filter etterfulgt av separat marmorfilterKoagulering etterfulgt av oppstrøms marmorfiltrering
- Koagulering etterfulgt av filtrering (evt. grovseparasjon + filtrering) med tilsetting av mikronisert marmor (før separasjonstrinnet), CO2 og lut
- Vannglassdosering
Kun pH-justering (f.eks. med lut) kan være aktuelt der ledningsnettet kun består av plastmaterialer.
For typisk norsk grunnvann med høyt innhold av fritt CO2 kan det være behov for luftetrinn (for CO2 -avdriving til ønsket nivå) før marmorfiltrering eller vannglassdosering.