På denne siden kan du lese mer om grunnleggende forutsetninger for selvkost, om hva som skiller vann og avløp fra andre selvkostområder, samt om det mest aktuelle regelverket på området.
Grunnleggende forutsetninger
Prinsippet innebærer at brukerne av dagens tjenester betaler det som dagens tjenester koster (kalles også det finansielle ansvarsprinsipp). Begrunnelsen er at dagens innbyggere verken skal subsidiere eller bli subsidiert av framtidige innbyggere, men at gebyrene som den enkelte betaler i året, så langt som mulig skal reflektere kommunens årskostnad ved å levere tjenesten til denne innbyggeren.
Selvkost er den totale kostnadsøkningen ved å produsere en bestemt tjeneste. Gebyrene kommunen mottar fra abonnentene kan ikke overstige denne kostnaden. Kommunen kan altså ikke tjene penger på eller gå i overskudd på vann- og avløpstjenestene.
Kommunestyret kan på den annen side bestemme at vann- og avløpsgebyret kun skal dekke en andel av samlet selvkost, for eksempel 80%. Resterende kostnader må da dekkes av det ordinære kommunebudsjettet.
Både kommuner og interkommunale selskap kan betjene innbyggerne med vann- og avløpstjenester. Selvkostforskriften bygger på at det utarbeides en samlet selvkostkalkyle for kommunen for det aktuelle tjenesteområdet, uavhengig av organisering.
Det er kommunene som krever inn vann- og avløpsgebyr og som får dekket sine kostnader fra abonnenten. Interkommunale vann- og avløpsselskap fakturerer eierkommunene i henhold til inngåtte eieravtaler.
Selvkost skal beregnes ut ifra regnskapet til den aktuelle virksomheten. Det følger av dette at kostnader som ikke er regnskapsført det aktuelle året ikke kan tas inn i selvkost.
Det er gjort ett unntak for investeringskostnader ved at en i selvkost kan benytte andre avskrivninger og rentekostnader enn i årsregnskapet.
Bruk av historisk kost og regnskapsførte verdier skal sikre at abonnenten kun finansierer kostnader som faktisk er påløpt. Dette innebærer at kostnader som er beregnet ut ifra alternative markedspriser ikke kan inngå i selvkost.
Investeringer innarbeides i selkostkalkylen gjennom avskrivninger og beregning av kalkulatoriske rente på avskrivningsgrunnlaget (kapitalkostnader).
Kalkulatoriske renter skal fange opp kostnader som oppstår når kapital bindes opp i en realinvestering (bygninger, anlegg mv). Beregningen skal gjøres uavhengig av om investeringene er finansiert av gjeld eller egenkapital. Kalkulatorisk rentekostnad skal kompensere det tap kommunen/selskapet har ved å ikke kunne plassere tilsvarende investeringsbeløp i markedet.
Kommunen eller selskapets faktiske rentekostnader har derfor ingen betydning ved beregning av selvkost.
VA og selvkost
Vann- og avløpssektoren skiller seg fra andre kommunale selvkosttjenester ved at en stor andel av selvkost er kapitalkostnader (renter og avskrivninger). Dette skyldes et høyt investeringsnivå.
Her beskrives kjennetegn, utfordringer og utviklingstrekk for den kommunale vann- og avløpssektoren:
Produksjonen av kommunale vann- og avløpstjenester er, sammen med innsamling og behandling av husholdningsavfall, de dominerende kommunale selvkosttjenestene i Norge. 4,7 millioner innbyggere var i 2023tilknyttet kommunalt vann- og avløpsnett. Dette tilsvarer 85,5% av landets innbyggere. De øvrige innbyggerne har private- eller sameieløsninger.
Skjerpede myndighetskrav som følge av klima, overvann, sikkerhet og beredskap har betydning for fremtidig investeringsnivå. Det samme har forhold knyttet til befolkningsvekst i de større byene. Deler av Norge har i tillegg store etterslep knyttet til fornying og vedlikehold av ledningsnettet.
Andelen kapitalkostnader har økt de siste årene, og det forventes at andelen vil fortsette å vokse de neste årene med bakgrunn i økende rente og økt fornyelses- og investeringsbehov fremover.
I Norge er det i hovedsak kommunene og kommunalt eide selskap/foretak som står for driften av vann- og avløpstjenestene. Virksomheten er nært knyttet til andre kommunale ansvarsområder som plan og bygg, miljøforvaltning, brannvern og beredskap.
Til sammen er det 1100 vannverk og 2250 avløpsanlegg som er eid av kommuner eller kommunalt eide selskaper, samt 870 mindre samvirkevannverk, hyttevannverk o.l. Det er 450 avløpsanlegg i områder der det ikke er bygget ut kommunalt tilbud.
Resterende innbyggere bor i mer spredtbygde strøk med egne løsninger for vann og avløp. Vann- og avløpstjenestene er (en naturlig) monopolvirksomhet, da det ikke er aktuelt å bygge ut konkurrerende vann- og avløpsinfrastruktur.
Selvkostregelverket gjør at kommunale vann- og avløpsinvesteringer i utgangspunktet har liten betydning for kommunale driftsbudsjetter, da renter og avdrag finansieres av vann- og avløpsgebyrene.
Når en analyserer kommunens gjeldsrisiko, vurderer en ofte kommunens netto renteeksponerte gjeld. Kapitalbindingen knyttet til VAR-anlegg (vann, avløp og renovasjon) trekkes da ut. Figuren nedenfor viser hvordan renteeksponert gjeld i en kommune kan beregnes. Prosentfordelingen vil imidlertid variere fra kommune til kommune.
Investeringer på VAR-området trekkes altså ut når en analyserer kommunens netto renteeksponerte gjeld. Det knytter seg likevel en renterisiko også til investeringer på VAR-området, på grunn av avvik mellom faktisk lånerente og kalkylerenten som brukes innenfor selvkost.
Kommunalbanken har utviklet et eget lånetilbud for å redusere kommunens renterisiko knyttet til VAR-området. For å få vite mer om disse lånene må man kontakte Kommunalbanken.
Investeringer på vann- og avløpsområdet kan tilfredsstille kriteriene som gis for grønne lån. En får da tilgang til det grønne obligasjonsmarkedet, som gir lavere rente. Se nærmere informasjon på Kommunalbankens nettsider.
Interkommunalt samarbeid på vann- og avløpsområdet gjelder i hovedsak vannverk og avløpsrenseanlegg. I 2019 fikk 1,12 millioner innbyggere i Norge vann fra 10 interkommunale vannverk. Avløpsvann fra ca. 1,4 millioner innbyggere blir renset i renseanlegg eid av 12 interkommunale selskap. GIVAS IKS er det eneste eksempelet på et interkommunalt samarbeid om vann og avløp der selskapet eier vann- og avløpsinfrastrukturen og har totalansvar for tjenesten for sine kommuner.
Den vesentlige forskjellen mellom kommune og selskap som har totalansvar, og selskapene som produserer deler av tjenestene etter selvkost, ligger i praktisering av selvkostprinsippet. Selskapene som ikke har ansvaret for tjenesten fram til abonnentene, krever ikke inn gebyrer og har ikke selvkostfondet.
Selskapene som produserer deler av den kommunale tjenesten, må avregne kostnader overfor kommunene etter selvkost. Dersom tjenestetilbudet som leveres eierkommuner er vesentlig forskjellig, må det utarbeides separate selvkostregnskap som grunnlag for avregning av kommunenes kostnader. Hvordan selvkost avregnes mellom selskapene og eierkommunene, er ikke regulert i selvkostforskriften, men kan følge av selskapsavtalen med mer. Selskapene har ansvar for å fremlegge dokumentasjon som viser hvordan selvkost er beregnet.
Regelverket
Her presenterer vi det mest aktuelle regelverket som definerer vann- og avløpssektorens omfang, ansvar og oppgaver.
Regelverket avgrenser hvilke kostnader vann- og avløpsgebyret kan dekke, samt legger grunnlaget for regnskapsføring og beregning av kostnadene.
Figuren oppsummerer sammenhengene i regelverket:
«Gebyr- og selvkostbestemmelsene» fastsetter hvem som er forpliktet til å betale vann og avløpsgebyr, samt avgrenser hvilke kostnader vann og avløpsgebyret kan dekke.
«Nødvendige kostnader» på vann og avløpsområdet bestemmes av de krav som stilles til sektoren gjennom lover og forskrifter.
«Selvkostberegningen» reguleres av kommunelovens §15-1 med tilhørende forskrift samt gjeldene økonomiregelverk i kommuneloven og regnskapsloven
Klima- og miljødepartementet forvalter gebyr- og selvkostbestemmelsen. Kommunal og moderniseringsdepartementet forvalter kommuneloven, selvkostforskriften og budsjett og regnskapsforskriften. Finansdepartementet forvalter regnskapsloven.