Vannforsyning og avløpshåndtering er samfunnskritisk infrastruktur. I en urolig verden med et endret trusselbilde er det derfor svært viktig å spørre om i hvilken grad informasjon om vann og avløpsledninger med tilhørende installasjoner skal være allment tilgjengelig.
Det kan for eksempel gjelde informasjon i form av ledningskartverk med innmålingsdata, dimensjoner og om adgangssystemer. Skal dette holdes åpen tilgjengelig på internett eller kan det unntas offentlighet, for eksempel i forbindelse med anskaffelser? Kan enhver kreve å få utlevert informasjon om ledningsnettet i form av innmålings- og kartdata?
Med den økende digitaliseringen i vannbransjen har ansatte i kommuner og selskaper fått nye verktøy for å effektivisere saksbehandlingen. Samtidig har dette ført til en økning i behandlingen av personopplysninger. Norsk Vann-rapport 293/2025 Håndtering av personopplysninger i vannbransjen adresserer denne problematikken.
I det følgende går juristene i Norsk Vann igjennom noen sentrale bestemmelser i gjeldende regelverk, som omfatter registrering og tilgjengeliggjøring av opplysninger om infrastruktur:
Plikt til å gjøre ledningskartverk tilgjengelige
Synlige anlegg
Plan- og bygningsloven § 2-1 regulerer de synlige (større) delene av vann- og avløpsanleggene, for eksempel demninger, åpne kanaler og høydebasseng. Geografiske opplysninger om disse synlige delene er en del av det offentlige kartgrunnlaget som kommunen har ansvar for å gjøre tilgjengelig. Kommunen er både forpliktet til å ha disse opplysningene og å gjøre dem åpent tilgjengelig for allmenn bruk.
Bakgrunnen for bestemmelsen er hensynet til effektiv plan- og byggesaksbehandling. Oppdaterte digitale kart bidrar til effektivitet, blant annet fordi vedtak kan bli fattet på korrekt faktagrunnlag når kartene holdes oppdatert.
Mindre synlige anlegg
Plan- og bygningsloven § 2-3 med tilhørende ledningsregistreringsforskrift med veiledning regulerer informasjon om anleggene som ikke er synlige på overflaten, som ledninger, tunneler og underjordiske basseng, i tillegg installasjoner som kan være noe mer synlige, som kummer og kulverter. Etter denne bestemmelsen skal eieren utlevere opplysninger om plasseringen av og egenskapene ved infrastrukturen, til de som spør om dette. Plikten til å dele informasjon om disse dataene er imidlertid begrenset til å gjelde overfor den som har et saklig behov for opplysningene. Dataene trenger med andre ord ikke å gjøres åpent tilgjengelig.
Eksempler på saklig behov kan være at noen skal grave på stedet eller detaljprosjektere et nytt anlegg. Den som skal detaljprosjektere et nytt anlegg vil kunne ha behov for nøyaktige opplysninger om plassering, utseende og ytre dimensjoner på eksisterende anlegg, men vanligvis ikke opplysninger som sier noe om anleggets kapasitet og egenskaper for øvrig.
Bakgrunnen for at disse opplysningene ikke skal være tilgjengelig for allmenn bruk, slik som de offentlige kartgrunnlagene som omfattes av plan- og bygningsloven § 2-1, er at de kan gjelde objekter som av ulike årsaker ikke uten videre kan legges åpent ut i det offentlige kartgrunnlaget.
Den som mottar opplysningene, kan bare gi dem videre dersom det er saklig behov for det.
Geodataloven
Geodataloven gjelder for spesifiserte geodata i elektronisk form og tilhørende geodatatjenester. Loven omfatter opplysninger som inngår i det offentlige kartgrunnlaget (jf. plan- og bygningsloven § 2-1) og i det kommunale planregisteret (jf. plan- og bygningsloven § 2-2), samt informasjon som må legges ut på bakgrunn av Norges forpliktelser etter Inspire-direktivet.
Geodataforskriften, som er den norske gjennomføringen av Inspire-direktivet, regulerer blant annet «allmennyttige og offentlige tjenester».
Verken Norge eller de europeiske land vi kjenner praksisen fra, har imidlertid tolket Inspire-direktivet, og dermed også den norske geodataforskriften, til å omfatte ledninger i grunnen.
Ingen av de ovennevnte regelsettene pålegger altså kommunene å publisere informasjon om ledninger i grunnen på internett.
Det betyr at kommuner og selskap ikke er forpliktet til å legge ut informasjon om sine ledninger i grunnen.
Vannverk som er underlagt sikkerhetsloven må i tillegg overholde taushetsreglene i den loven. For skjermingsverdig informasjon gjelder plikten til å gi ut informasjon etter plan- og bygningsloven § 2-3 om nedgravd infrastruktur til den som har saklig behov. Plikten gjelder ikke gradert informasjon. Taushetsplikten etter sikkerhetsloven stenger for åpen tilgjengeliggjøring etter geodataloven og plan- og bygningsloven § 2-1.
Adgang til å kreve innsyn i eller gjøre uttrekk fra en database med informasjon om vann- og avløpsledninger
Selv om det ikke er plikt til å publisere informasjon om ledninger i grunnen på internett, kan det være mulig å få tilgang til opplysningene ved å be om innsyn. Men i hvilket omfang kan det kreves innsyn i en kommunes hoved- ledningsnett for vannforsyning og/ eller avløpshåndtering?
Innsynsretten etter offentlighetsloven § 3 er knyttet til saksdokumenter, journaler og liknende registre. ”Saksdokument” er i § 4 definert som et dokument som er kommet inn til eller lagt frem for et organ, eller som organet selv har opprettet, og som gjelder ansvarsområdeteller virksomheten til organet. Dokumentbegrepet er teknologinøytralt og omfatter alle typer informasjon, uten hensyn til hvordan informasjonen er lagret. Det innebærer at dokumenter som kommer inn til kommunen for registrering eller som sendes ut fra kommunen, er saksdokumenter som allmennheten kan kreve innsyn i.
Selve databasene regnes ikke som saksdokument, men informasjon i basene kan likevel være «saksdokument» og dermed omfattet av regler i offentlighetsloven. Tilsvarende resonnement kan legges til grunn for den informasjonen som kommuner og selskap har registrert i sine databaser over plasseringen av vann- og avløpsledninger. Retten til informasjon blir i praksis nokså begrenset, da det i de fleste tilfeller sannsynligvis vil være tale om små kartutsnitt eller oversiktsinformasjon som kan ha begrenset verdi for de som ikke selv er grunneiere.
Etter offentlighetsloven § 9 kan enhver kreve innsyn i en sammenstilling av opplysninger som er elektronisk lagret i databasene, dersom sammenstillingen kan gjøres med enkle framgangsmåter. Bestemmelsen tar sikte på elektronisk lagrede opplysninger som kan sammenstilles ved hjelp av dataløsninger, slik at det oppstår et nytt informasjonsinnhold.
En ledningsdatabase vil imidlertid vanligvis være å regne som en sammenstilling av interne dokument og kunne unntas fra innsyn etter offentleglova §§ 14 og 15. Merinnsyn skal likevel vurderes.
En eventuell innsynsrett vil bare strekke seg så langt sammenstillingen kan gjennomføres med enkle fremgangs- måter. I Ot.prp. nr. 102 (2004-2005) side 127 står det følgende om kriteriet «enkle fremgangsmåter»:
«Dette vilkåret peiker på den arbeidsbyrda organet vil bli påført ved å lage samanstillinga. Der samanstillinga utelukkande kan gjerast ved hjelp av databaserte løysingar som kan setjast i gang ved hjelp av enkle kommandoer, vil vilkåret vere oppfylt. Dersom derimot samanstillinga krev meir tidkrevjande manuelle operasjonar, f.eks. der ein saksbehandlar sjølv må gå inn og vurdere kva opplysningar som skal samanstillast, vil ikkje dette vilkåret vere oppfylt.»
Det kan reises spørsmål om offentlighetsloven § 9 fører til at en likevel kan kreve hele databasen utlevert. Etter offentlighetsloven § 28 andre ledd må innsynskrav gjelde en bestemt sak eller i rimelig utstrekning saker av en bestemt art. Innsynskrav i et helt register vil ikke gjelde noen bestemt sak, og et slikt krav kan heller ikke sies å gjelde «sakerav ein bestemt art». Se mer om dette på side 99 i Ot.prp. nr. 102 (2004-2005). Et innsynskrav som gjelder hele databasen, kan derfor også avvises på dette grunnlaget.
Unntak fra innsynsretten for å hindre gjennomføring av straffbare handlinger
Norsk Vann er kjent med at flere kommuner benytter offentlighetsloven § 24, 3. ledd som hjemmel for å avslå innsyn i opplysninger om kommunalt vann- og avløpsnett. Etter denne bestemmelsen kan kommunen unnta opplysninger fra innsynsretten, for å hindre straffbare handlinger.
At det er «opplysninger» og ikke hele dokumenter som kan unntas, innebærer at når opplysninger unntas, er resten av dokumentet offentlig. Når man unntar fra innsyn i deler av et dokument, kan det imidlertid gjøres unntak for hele dokumentet dersom det som står igjen vil gi et misvisende inntrykk av innholdet, det vil være urimelig arbeidskrevende å skille ut opplysningene som ikke skal offentliggjøres, eller de unntatte opp- lysningene utgjør den vesentligste delen av dokumentet. Dette følger av offentlighetsloven § 12.
For å nekte innsyn etter offentlighetsloven § 24 tredje ledd skal det være en viss risiko for at opplysningene rent faktisk kan bli brukt til straffbare handlinger. Et eksempel kan være der opplysningene vil vise traseen for en viktig vannledning eller inntakspunktet for vannforsyningen, og dermed lette mulighetene for sabotasje.
Når noen ber om detaljerte opplysninger om hele eller deler av et ledningsnett, inkludert trasé, bør kommunen vurdere om disse opplysningen vil vise hvor det kan være mulig å gjennomføre sabotasje eller terror på eller via ledningsnettet.
Informasjon om vaktrutiner, alarmanlegg, styringssystem, inkludert eventuelt system for adgangskontroll, er også opplysninger som vil kunne unntas etter denne bestemmelsen.
Vurderingen av om opplysninger skal unntas skal være objektiv. Egenskaper hos den som krever innsyn har ingen betydning. Det er ikke noe vilkår for å unnta opplysningene at den som ber om innsyn kan mistenkes for å ville bruke dem til et kriminelt formål.
Miljøinformasjonsloven pålegger kommuner og selskap å ha kunnskap om og å gi allmennheten tilgang til relevant miljøinformasjon knyttet til sin virksomhet.
Informasjonen som skal gis er ikke begrenset til bestemte personer, men gjelder enhver. Informasjonen som skal gis er heller ikke begrenset til dokumenter eller saker, men kan eksempelvis være kartfestet informasjon om kummer med mulige overløp. Det er innholdet i informasjonen som er avgjørende, ikke hvor den finnes eller i hvilken form den foreligger.
På denne måten har man en sterkere innsynsrett etter miljøinformasjonsloven enn etter offentleglova. Selv om begrepet «miljøinformasjon» fortolkes vidt, vil det normalt ikke innebære en generell tilgang til ledningskartverk for vannledninger.