De er mange i antall og slipper ut små mengder forurensning hver for seg. De er nedgravde og derfor ofte avglemt. De er en vesentlig del av hus og hytter, på like linje med grunnmur, pipe, tak, bad og kjøkken. Vi snakker om de minste renseanleggene, som renser avløpsvann fra boliger og hytter, og befinner seg i hager rundt om i landet.
Selv om utslippene er små hver for seg, bidrar de likevel i sum med betydelig forurensning som kan være skadelig for helsa og miljøet. Derfor må alle anlegg ha tillatelse fra kommunen til å forurense.
Vannet har stor verdi for oss!
Vi bruker det til å drikke og produsere mat, som lekeplass, til å bade i, å gå turer langs og mye annet. Vannet og miljøet vårt knyttes til verdier som er viktige for oss alle, som bolyst, helse, naturopplevelser og godt nærmiljø. Viktige verdier som ikke kan tas for gitt og som vi må ta godt vare på! Renseanlegg som ikke fungerer truer disse verdiene. Målet er at alle avløpsanleggene i den enkelte kommune oppfyller forurensingsregelverkets rensekrav for å forbedre avløpssituasjonen, for å unngå ulovlig forurensing og for at miljømålene etter vannforskriften kan nås. Derfor oppfordrer Norsk Vann til å sette fokus på avløpsrensing i tiden som kommer.
Anleggseieren, f.eks. den som eier huset eller hytta som har en privat renseløsning, er selv ansvarlig for forurensningen fra utslippet, og må passe på at anlegget fungerer som det skal og innenfor den rammen som er gitt i tillatelsen. Også kommunene skal passe på at anleggseieren ivaretar sitt ansvar med gitte utslippstillatelser og passe på å settes strengere krav til utslipp der det er behov for det av hensyn til brukerinteresser elelr forurensningssituasjonen. Dette arbeidet må kommunen gjøre gjennom sin plikt til å føre tilsyn.
Mange anleggseiere og kommuner gjør ikke jobben sin, noe både nærmiljøet, den lokale bekken, et større vassdrag et stykke nedstrøms eller omkringliggende drikkevannskilder kan bli skadelidende for. For å begrense skadene mener Norsk Vann at fokuset må økes på de minste renseanleggene.
Hva vet vi?
I SSB sin database er det registrert ca. 330 000 mindre renseanlegg, men det finnes sannsynligvis enda flere. Det er kommunen som skal ha oversikt over antall anlegg i kommunen og rapportere dette til staten hvert år. En del kommuner har ikke oversikt, eller god nok oversikt over utslippene i kommunen. Dermed blir heller ikke statistikken fullstendig.
Samlet utgjør anleggene fra statistikken en verdi på 66 milliarder kroner, dersom vi forutsetter at hvert anlegg koster 200 000 kr. Kommuner som har arbeidet lenge med små utslipp opplyser at et sted mellom 50-90% av anleggene er i så dårlig forfatning at de må fornyes. Det tilsvarer mellom 33 og 60 milliarder i investeringskostnad i årene som kommer. Anleggseierne er ansvarlige for å betale denne regninga.
Gjennom de regionale vannforvaltningsplanene kan vi lese at de små utslippene troner høyt i påvirkningsgrad på vannforekomster i store deler av landet. Opprydding i små utslipp er derfor pekt på som et effektivt tiltak for å bedre vannkvaliteten. Hvert eneste år leser vi i avisen om badeplasser som må stenges på grunn av utslipp av avløpsvann og om algeoppblomstring i innsjøer. Heldigvis er det ikke riktig så ofte vi leser om at folk har blitt syke av å drikke vann fra brønner, men det skjer fra tid til annen. Når det skjer kan det få alvorlige konsekvenser for den som blir syk.
Regelverket er tydelig:
Det er anleggseieren som er ansvarlig for renseanlegget!
Selv om avløpsvannet renses i renseanlegget, vil det likevel medføre en rest av forurensning og en fare for ytterligere forurensning. En anleggseier som har fått tillatelse til å slippe ut avløpsvann (utslippstillatelse) har dermed fått lov til noe som er forbudt for alle andre, og som kan skade helsa og miljøet vårt. Det å få en utslippstillatelse er derfor et stort ansvar. Anleggseieren er selv ansvarlig for forurensningen fra utslippet og må passe på at anlegget fungerer som det skal til enhver tid, innenfor den rammen som er gitt i utslippstillatelsen og i samsvar med forurensningsforskriften.
Fare for helse og miljø er også grunnen til at staten har gitt eiere av renseanlegg et utvidet erstatningsansvar for skader. Ansvaret for skade som følge av et utslipp fra et renseanlegg gjelder uavhengig av om eieren har vært uaktsom, og gjelder i hele anleggets levetid. Dette ansvaret gjelder både der kapasiteten ikke strekker til og der vedlikeholdet har vært utilstrekkelig. Derfor er det viktig at anleggseier tar ansvar for utslippet og sørger for riktig drift og vedlikehold. En god måte å ta dette ansvaret på, er å inngå en serviceavtale med en fagkyndig.
Kommunens tilsynsplikt
Forurensningsregelverket pålegger kommunen som forurensningsmyndighet å føre tilsyn med utslipp fra avløpsanlegg. Kommunen kan derfor ikke velge bort denne oppgaven. Det er opp til kommunen å finne ut av hvordan de vil gjennomføre det, herunder i hvilken rekkefølge de skal følge opp de enkelte utslipp/renseanlegg (prioriteringen).
Kommunene har fått ulike virkemidler for å utføre oppgaven. De kan pålegge både anleggseieren og offentlige myndigheter å gi dem opplysninger som de besitter når dette er nødvendig for å utføre tilsynet. Kommunen kan pålegge anleggseieren å sørge for eller bekoste undersøkelser som med rimelighet kan kreves for å få nødvendig klarhet i forurensningssituasjonen og skal dessuten gis uhindret adgang til eiendommen der utslippet er.
Anleggseieren skal sørge for at renseanlegget fungerer, og er i tillegg forpliktet til å fremlegge nødvendig dokumentasjon, slik at kommunen kan føre tilsyn med utslippet. Det er ikke kommunens ansvar å dokumentere om anlegget forurenser ut over hva som utslippstillatelsen tillater, eller å dokumentere om avløpsanlegget fungerer tilfredsstillende. Dette er anleggseiers ansvar.
Slik beskriver Miljødirektoratet kommunens plikt i Nasjonale føringer for arbeidet med å oppdatere de regionale vannforvaltningsplanene: «Kommunene må følge opp sitt ansvar som forurensningsmyndighet gjennom å kartlegge og følge opp utslipp fra avløpsanlegg som de er myndighet for, og sikre vedlikehold og oppgradering av nødvendig infrastruktur i takt med ny arealbruk og vekst i kommunene. Kommunen skal gi pålegg om tiltak for anlegg som ikke overholder rensekrav gitt i tillatelser etter 1.1.2007, samt sette i verk tiltak for å sørge for at utslipp etablert før 1.1.2007 blir renset i tråd med rensekravene i forurensningsforskriftens kapittel 12 og 13.» I de nasjonale føringene står det også: «Målsetningen er at alle avløpsanleggene i den enkelte kommune oppfyller forurensingsregelverkets rensekrav for å forbedre avløpssituasjonen, for å unngå ulovlig forurensing og for at miljømålene etter vannforskriften kan nås senest innen 2033. Det er behov for en betydelig styrket innsats innenfor avløpssektoren i mange kommuner for å nå miljømålene i vannforskriften innen 2033.«
Kommunen kan pålegge anleggseieren å treffe tiltak for å hindre forurensning og sørge for tiltak for å stanse, fjerne eller begrense virkningen av forurensningen. Dersom anleggseieren ikke følger kommunens pålegg, kan kommunen følge opp med å vedta tvangsmulkt, for å sikre at nødvendige tiltak mot forurensningen blir iverksatt av anleggseieren.
Også i Nasjonale mål for vann og helse har regjeringen fastsatt viktige mål som både indirekte og direkte får konsekvenser for kommunens arbeid med små utslipp, som at: Ingen skal bli syke av drikkevannet, befolkningen i tettbebyggelser skal være tilknyttet offentlig avløpssystem, kommunene skal ha helhetlige planer og tiltak som ser vann, avløp og arealbruk i sammenheng, ingen avløpsanlegg skal slippe ut urenset avløpsvann og at vannforekomster skal ha god kjemisk og økologisk tilstand.
I tråd med prinsippet om at forurenser betaler, bør både saksbehandling av utslippstillatelser og tilsynet finansieres av anleggseieren. Alternativet er at utgiftene finansieres av alle kommunens innbyggere gjennom kommunens frie midler/kommunebudsjettet.
Som tilsynsmyndighet kan kommunen motivere og pushe innbyggerne til å ta vare på anleggene sine, og dermed også ta vare på vannmiljøet både lokalt og regionalt. Slik innsats må ses på som god innbyggerservice. Det må også regnes som god innbyggerservice å hjelpe innbyggerne til å unngå å gjøre noe ulovlig (forurense), men enda bedre service å unngå at innbyggerne risikerer kostbare erstatningssaker.
Hvem kan hjelpe innbyggerne?
Anleggseieren har normalt ikke tilstrekkelig kunnskap om rensing av avløpsvann og er derfor avhengig av å knytte til seg fagpersoner til å bistå. Det trengs fagpersoner til å bistå med søknad om utslippstillatelse og til drift og vedlikehold, slik at anlegget fungerer som det skal, i samsvar med tillatelsen. Det er avgjørende at disse fagpersonene har god kompetanse!
På temasiden om små utslipp har vi samlet nyttige hjelpemidler for anleggseier, for ulike foretak som bistår anleggseieren, og for kommunen.