Reguleringen av ansvar og forpliktelser innen beredskap og krisehåndtering i vann- og avløpssektoren er mangfoldig og komplekst. Her omtales hovedtrekkene i regelverket og aktørenes rolle i krisehåndteringen.
Følgende roller er omtalt; anleggseier, kommunen som beredskapsmyndighet og kommunens ansvar innen helse- fremmende arbeid (folkehelsearbeidet). For avløpsområdet kommer i tillegg kommunens rolle som forurensningsmyndighet for kapittel 12 og 13 anlegg. Ulike aktørers rolle i krisehåndtering omtales til slutt i artikkelen.
Vannverkene sitt ansvar
Drikkevannsforskriftens krav til beredskap er rettet mot vannverkseieren, ikke mot kommunen. Dette er forståelig utfra at mange vannverk er private, selv om disse normalt er små i størrelse. Forskriften setter krav til leveringssikkerhet, forebyggende sikring og beredskap. Den har også enkeltstående bestemmelser som retter seg mot allmennheten og mot kommunen.
Vannverkene har krav om å legge til rette for, det vil si gjøre tilgjengelig, vann til bruk i situasjoner der det kreves utdeling av nødvann. Dette inkluderer å stille til disposisjon utstyr som skal benyttes ved utdeling av nødvann, inkludert utstyr til detaljdistribusjonen. Hvis nødvannforsyning ikke inngår i løsningen vannverket har valgt for å sikre fullgod leveringssikkerhet, har vannverket ikke et ansvar etter drikkevannsforskriften for å planlegge nødvann helt frem til abonnentene (jf. Mattilsynets veileder til drikkevannsforskriftens § 9).
Ansvaret for detaljdistribusjon ligger da hos kommunen (beredskapsorganisasjonen), ikke vannverkseier. Det er ikke vannverksansatte som fysisk skal dele ut nødvann. Følgelig må beredskapsorganisasjonen i kommunen i samarbeid med vannverkseier(e) ha utarbeidet en detaljert plan for distribusjonen. Les mer om dette i Norsk Vann rapport 249 «Veiledning i nødvannsforsyning».
Tilsvarende må det foreligge en forståelse mellom sårbare abonnenter og vannverket om hvordan svikt i vanntilførsel skal håndteres. Svikt i vanntilførsel kan oppstå av ulike grunner, og abonnentene må derfor ha egenberedskap for kortere eller lengre bortfall av vann. For beredskap betyr dette at abonnentene må ha en egenberedskap som utfyller de forpliktelser vannverket har gjennom drikkevannsforskriftens § 9 og påtatt seg gjennom avtalevilkår. Dialog mellom vannverk og sårbare abonnenter er her svært viktig.
Drikkevannsforskriften § 11 henviser til forskrift om beredskapsplanlegging. Forskriften omfatter vannverk (§ 1) og er hjemlet i helseberedskapslovens § 1-3 sjuende ledd og § 2-2.
Av krav som ikke allerede er gitt eksplisitt i drikkevannsforskriften, kan man merke seg krav om at virksomheten skal sørge for at «personell (…) i beredskapsplanen er øvet og har nødvendig (…) kompetanse» (§ 7), «ha tilfredsstillende sikkerhet for forsyning av viktig materiell, utstyr» (§ 8) og «ha nødvendig personell til disposisjon» (§ 9).
Sikkerhetsloven § 1-3 åpner for at «Et departement skal innenfor sitt ansvarsområde fatte vedtak om at loven helt eller delvis skal gjelde for virksomheter som ….». Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) er statlig myndighet for vannforsyning og vurderer fortløpende hvilke vannverk som utfra lovens formål skal underlegges sikkerhetsloven. Nasjonale sikkerhetsinteresser må være truet for at vannverk skal være omfattet av loven.
Trygg vannforsyning er identifisert som en grunnleggende nasjonal funksjon, men det i seg selv er ikke tilstrekkelig for at det enkelte vannforsyningssystem omfattes av sikkerhetsloven. Følgelig er norske vannverk, med noen få unntak etter utpeking eller pålegg av HOD, ikke direkte underlagt sikkerhetsloven. NSM er tilsynsmyndighet for virksomheter som er omfattet av sikkerhetsloven.
Justis- og beredskapsdepartementet har foreslått at en ny digitalsikkerhetsforskrift, som utdyper lov om digital sikkerhet, skal omfatte vannverk som produserer over 2000 m3 pr. døgn (tilsvarer ca. 10 000 personer). Forskriften setter krav til et styringssystem for digital sikkerhet (sikkerhet ved digitale, fysiske og personellmessige forhold) og krav til varsling ved hendelser. På sikt vil innføring av nye direktiver i EU, som NIS 2 og CERD, kunne medføre noe endrede krav til sikkerhet.
Krav til vannverk i Digitalsikkerhetsloven
1. oktober 2025 trådte loven om digital sikkerhet og forskriften om digital sikkerhet i kraft. Loven krever at vannverk kartlegger tjenester og systemer, etablerer et forsvarlig sikkerhetsnivå og varsler myndighetene om hendelser som kan påvirke vannforsyningen.
Formålet er å forebygge, avdekke og motvirke uønskede hendelser i nettverks- og informasjonssystemer som virksomheter bruker for å levere enten samfunnsviktige eller digitale tjenester.
Vannforsyningssektoren er en leverandør av samfunnviktige tjenester som er omfattet av digitalsikkerhetsloven. Samfunnsviktige vannforsyningssystemer er vannverk som behandler minst 2000m3 vann per døgn.
Loven bygger på EUs NIS1-direktiv og knytter Norge tettere til det europeiske beredskaps- og sikkerhetssamarbeidet. Det sikrer også at kravene som stilles til digital sikkerhet, er så like som mulig på tvers av landene i Europa.
Kommunens ansvar innen helsefremmende arbeid (folkehelsearbeidet)
Etter drikkevannsforskriften § 26 skal kommunen ta hensyn til drikkevann i arealplanarbeidet, vurdere restriksjon i arealbruk ved drikkevannskilder, og på bakgrunn av data fra Mattilsynet ha oversikt over vannforsyningssystemene i kommunen. Folkehelselovens kapittel 2 pålegger kommunen et ansvar for å fremme befolkningens helse og ha oversikt over helsetilstand og påvirkningsfaktorer, herunder vannforsyning.
Utfra dette skal eventuelle utfordringer knyttet til vannforsyning tas inn i kommunens planstrategi og planarbeid (§ 6 mål og planlegging).
Helseberedskapsloven og forskrift om beredskapsplanlegging gjelder for kommunens folkehelsearbeid etter folkehelseloven kapittel 2. Ved et sykdomsutbrudd, uansett årsak, har den kommunale smittevernsmyndigheten (smittevernlegen) ansvar for å identifisere kilden og igangsette nødvendige tiltak (jf. smittevernloven). I den grad utbruddet skyldes mat eller vannbåren smitte, skal slike tiltak gjennomføres i samarbeid med Mattilsynets lokale eller regionale ledd.
Kommunens ansvar som eier av avløpsanlegg
Virksomhet som er omfattet av forurensningsloven er også omfattet av internkontrollforskriften, jf. § 2. Følgelig skal eier av avløpsanlegg ha en oppdatert skriftlig, klimatilpasset miljørisikovurdering av avløpssystemet. Dette innebærer en risikoanalyse av forhold knyttet til avløpssystemet som kan forårsake utilsiktede forurensningsutslipp/farer for forurensning.
Utfra analysen skal det planlegges og gjennomføres tiltak for å overholde akseptabelt risikonivå. Dette skal dokumenteres skriftlig i en tiltaksplan som evalueres årlig og inngår i virksomhetens internkontrollsystem.
Krav til det enkelte anlegg blir i tillegg beskrevet i anleggetsutslippstillatelse. Statsforvalteren er statlig forurensningsmyndighet for de største tettbebyggelsene, mens kommunen er forurensningsmyndighet for de mindre tettbebyggelsene og de små utslippene.
NIS2 og CER-direktivene vil omfatte de større avløpsanleggene. Følgelig vil innføring av disse direktivene medføre endrede krav til sikkerhet for disse.
Kommunens ansvar som forurensningsmyndighet for utslipp fra avløpsanlegg
Kommunen er forurensningsmyndighet etter kapittel 12 og 13 i forurensningsforskriften, og fører tilsyn med at bestemmelsene og vedtak fattet i medhold av disse kapitlene følges.
Kapittel 13 gjelder for utslipp av kommunalt avløpsvann fra tettbebyggelse med samlet utslipp mindre enn 2000 pe til ferskvann, mindre enn 2000 pe til elvemunning eller mindre enn 10.000 pe til sjø. Kapittel 12 gjelder utslipp av sanitært avløpsvann fra avløpsanlegg med utslipp mindre enn 50 pe.
Kommunen er forurensningsmyndighet og skal sette krav til beredskap i utslippstillatelsen, jf. interkontrollforskriften.
Kommunen som beredskapsmyndighet
Lov om kommunal beredskapsplikt og forskrift om kommunal beredskapsplikt er rettet mot kommunen som beredskapsmyndighet, ikke mot kommunen som leverandør av vanntjenestene. Det er imidlertid et sterkt behov for samhandling og koordinering mellom de som jobber med beredskap og de som jobber med å levere tjenester. I lovens § 14 settes det krav om en helhetlig ROS som et grunnlag for kommunens beredskapsarbeid. § 15 setter krav til beredskapsplanen:
«Beredskapsplanen skal inneholde en oversikt over hvilke tiltak kommunen har forberedt for å håndtere uønskede hendelser. Som et minimum skal beredskapsplanen inneholde en plan for kommunens kriseledelse, varslingslister, ressursoversikt, evakueringsplan og plan for informasjon
til befolkningen og media.». Dette er utdypet i forskrift om kommunal beredskapsplan.
En krise innen vanntjenestene vil være en krise for kommunen som helhet. Følgelig er det svært viktig at det er tett samarbeid mellom beredskapsavdelingen i kommunen og fagavdelingene.
Krisehåndtering
Vann og avløp har ikke alle ressursene innen egen avdeling til å håndtere en større krise. Følgelig er det viktig at samhandling med kommunal beredskapsorganisasjon er godt forankret og avklart.
På følgende områder må det foreligge en felles forståelse internt i kommunen mellom ulike avdelinger og opp mot beredskapsavdelingen for å sikre god samhandling;
- Beredskapsplanlegging; forståelse for konsekvenser ved svikt innen vann og avløp for helsetjenestene, andre kommunale tjenester og for samfunnet som helhet
- Struktur og organisering (krisehåndtering)
- Krisekommunikasjon (kommunen må eie budskapet)
- Samvirke (både internt og mot andre kommuner, aktører mv.)
- Øvelser
- Nødnett; verktøy for samhandling
- Nødvann
Figur 1 illustrerer hvordan krisehåndtering typisk er organisert i en kommune.
De ulike aktørenes rolle er også beskrevet i mal for en overordnet beredskapsplan utarbeidet høsten 2022. Malen er inndelt i operativ del og administrativ del. Eksempel på funksjonskort og aksjonskort følger også med.
Det er viktig å sikre at egen organisasjon i vann- og avløpsavdelingen har tilstrekkelig kompetanse på kriseledelse og proaktiv metode for å kunne samhandle med kommunal kriseledelse og håndtere hendelser i egen sektor. Får krisen en betydning utover egen kommune, beskriver figur 2 hvordan sentral krisehåndtering er organisert ved sivile nasjonale kriser.
Mattilsynet er tilsynsorgan for vannforsyning og vil involveres i arbeidet lokalt og inn mot statsforvalter. Kommunehelsetjenesten vil bidra inn i kommunal kriseledelse.
