Det slår en rapport Telemarkforskning har laget for Kommunal- og distriktsdepartementet, fast.
I rapporten, som ble lansert 11. mars, har Telemarksforsking gjennomført en helhetlig kartlegging av arbeidskraftsbehovet i kommunesektoren. Formålet med oppdraget har vært å gi et samlet og kunnskapsbasert bilde av omfanget av mangel på arbeidskraft i kommunene, hvordan denne utvikler seg over tid, og hvilke konsekvenser dette kan få for kommunenes evne til å ivareta sine roller som tjenesteleverandør, arbeidsgiver og samfunnsutvikler.
Ikke uventet vil utfordringene bli størst for små og mellomstore kommuner i distriktene. Casestudiene som er gjennomført i rapporten viser at mange distriktskommuner allerede i dag opplever utfordringer med mangel på arbeidskraft. Det gjør seg gjeldende gjennom sårbare fagmiljøer, samtidig som økende tjenestebehov skaper betydelig press på kommunens evne til drift og utvikling.
Dette er noe våre medlemmer i vannbransjen har vært opptatt av lenge. De peker på nettopp rekruttering av kompetanse som en av de store utfordringene i årene som kommer, kommenterer Ragnhild Aalstad, direktør i Norsk Vann.
-Når vi ser på de store oppgavene som venter kommunal vann- og avløpssektor – knyttet til økt beredskap, sikring av robust vannforsyning, nye krav til avløpsrensing, behov for ledningsfornyelse, klimatilpasning og overvannshåndtering, for å nevne noe – vil kommunene ha stort behov for å rekruttere både ny kompetanse og økt kapasitet, påpeker Aalstad.
Bekymring
-Vår bekymring dreier seg både om sektoren vår vil nå opp i konkurransen om tilgjengelig arbeidskraft i samfunnet, og om kommuner med små og sårbare fagmiljøer vil være attraktive for de som har vannfaglig kompetanse, sier hun videre.
Selv om kommunene har iverksatt mange tiltak og jobber systematisk med utfordringene, står de likevel i en strukturell ubalanse mellom behov og tilgjengelige ressurser. Arbeidskraftmangelen påvirker ikke bare kvaliteten på tjenestene, men også strategisk kapasitet og evne til å fylle sin rolle som tjenesteyter og samfunnsutvikler.
Det er ikke én enkel løsning på denne utfordringen. Kommunene må jobbe med omstilling, men også se på hvordan de kan samarbeide på en mer helhetlig og langsiktig måte. For noen kan en mulig løsning være kommunesammenslåing, men det må kommunene selv finne ut av. Staten skal stille med gode rammebetingelser for både sammenslåing og samarbeid, sier Kommunal- og distriktsminister Bjørnar Skjæran om funnene i rapporten.
Rapporten fra Telemarksforskning kan leses her
Rapporten kort oppsummert
Befolkningsvekst og framskrivinger
Rapporten slår fast at Befolkningsveksten i Norge er forventet å bli lavere de neste 25 årene enn i de forrige 25 årene. Lave fødselstall og en sterk vekst i antall eldre innbyggere vil gjøre at hele befolkningsveksten vil være i aldersgruppen over 67 år, mens det blir færre innbyggere under 67 år. Dersom yrkesdeltakelsen ikke endrer seg i positiv retning, vil det bli færre sysselsatte i 2050 enn i dag.
Kommunene i sentralitetsklasse 5 og 6 vil samlet sett få et underskudd på arbeidskraft ved at antall sysselsatte blir lavere enn behovet for arbeidskraft. De minst sentrale områdene har fram til i dag hatt flere sysselsatte enn arbeidsplasser og en netto utpendling til mer sentrale områder. Dette vil snart snu, slik at kommunene i sentralitetsklasse 5 og 6 må ha netto innpendling fra mer sentrale områder for å få arbeidsmarkedet i balanse.
Framskrivinger av folketall for enkeltkommuner er svært usikre. Erfaringsmessig vil det være enkeltkommuner som har store avvik fra framskrivingene som følge av at flyttetallene blir høyere eller lavere enn forventet. Det vil derfor med stor sannsynlighet være en del kommuner hvor utviklingen blir helt annerledes enn framskrevet, selv om den generelle utviklingen i landet blir som forutsatt. Det betyr at det vil være enkelte distriktskommuner som vil kunne løse problemene med arbeidskraftmangel gjennom å få høyere tilflytting enn forventet.
Rapporten har gjennomført casestudier i mindre distriktskommuner. Kommunene som er beskrevet er Lurøy (Nordland), Nore og Uvdal (Telemark), Gulen (Vestand), Engerdal (Innlandet) og Vardø (Finnmark). Funnene gjengitt under er fra disse casekommunene.
Rekrutteringsutfordringer og mangel på kvalifisert arbeidskraft
Casekommunene står i en bemanningskrise som berører alle hovedsektorer. Særlig krevende er situasjonen innen helse- og omsorgstjenestene, der stillinger som sykepleiere og helsefagarbeidere i mange tilfeller står ubesatt eller fylles med personell uten formell kompetanse. Men også annen spesialisert kompetanse, som lærere, barnehagelærere, ingeniører, planleggere og ledere, er det vanskelig å rekruttere. Søkerlistene er korte, og antallet kvalifiserte søkere er få. Flere kommuner opplever høy turnover blant nyansatte, som ofte bruker kommunen som springbrett før de søker arbeid andre steder. Dette skaper ustabilitet, øker opplæringsbehovet og legger press på tjenestene.
Sårbare fagmiljøer og risiko for brudd i tjenestene
Et gjennomgående trekk i casekommunene er at mange fagmiljøer er svært små og sårbare. Innen områder som plan, byggesak, barnevern, PPT og teknisk drift består tjenestene ofte av én eller to ansatte. Fravær, permisjoner eller naturlig avgang kan dermed føre til store konsekvenser for tjenesteleveransen. Kommunene beskriver en situasjon der fagmiljøene i praksis blir personavhengige, og der kontinuiteten i tjenestene er vanskelig å opprettholde. Sårbare fagmiljøer påvirker også kapasiteten til å gjennomføre utviklings- og forbedringsarbeid. Når det meste av kapasiteten går til drift, løsninger på akutte bemanningsproblemer eller saksbehandling, blir det lite tid til langsiktig planlegging, innovasjon og kompetanseutvikling. Dermed svekkes kommunenes evne til å tilpasse seg endrede behov og å konkurrere om arbeidskraft.
Casekommunene må konkurrere om arbeidskraft med både nabokommuner og private aktører. Dette er noe som forsterker de andre utfordringene. I kommuner med oppdrett og industri er det spesielt vanskelig å konkurrere lønnsmessig, da næringslivet tilbyr høyere lønn, mer attraktive turnusordninger og bedre utviklingsmuligheter.
Konsekvenser av arbeidskraftmangel for kommunen som tjenesteleverandør
Arbeidskraftmangel har direkte konsekvenser for kommunenes kjerneoppgaver som tjenesteleverandør. Kommunale tjenester er i stor grad arbeidsintensive, og både kvalitet og tilgjengelighet er tett knyttet til tilgangen på kvalifisert personell. I casekommunene gir arbeidskraftmangel sjeldent utslag i plutselig bortfall av tjenester, men heller i endringer i hvordan tjenester organiseres, prioriteres og leveres over tid. Et gjennomgående trekk er økt sårbarhet i tjenestene. Små fagmiljøer gjør kommunene avhengige av enkeltpersoner, og fravær, avgang eller turnover kan få store konsekvenser for driften
Tekniske tjenester og beredskap
Innen tekniske tjenester og beredskap blir konsekvensene av arbeidskraftmangel særlig tydelige gjennom avhengigheten av enkeltstillinger med kritiske funksjoner. I Vardø trekkes mangelen på maskinfører fram som et konkret eksempel på hvordan fravær av én nøkkelstilling kan svekke kommunens operative kapasitet innen drift av vei, vann og avløp, samt beredskap ved hendelser. Når kommunen mangler egen kompetanse, må oppgavene løses gjennom innleie, ofte med høyere kostnader og lengre responstid. I kommuner med sterkt lokalt næringsliv, som Lurøy, oppleves hard konkurranse med privat sektor om ansatte med praktisk og teknisk kompetanse. Dette har ført til forsinkelser i vedlikeholds- og utbyggingsprosjekter og økt avhengighet av eksterne leverandører. I Gulen beskrives tekniske tjenester som preget av små og sårbare fagmiljøer, der interkommunalt samarbeid er nødvendig for å opprettholde tjenestene, men samtidig reduserer lokal fleksibilitet.
Kilde: Telemarksforskning, rapport 924 (2026), Mangel på arbeidskraft i kommunene