Vi pålegger næringsvirksomheter som driver med ferskvare, gatekjøkken, cateringvirksomhet o.l. å etablere fettutskiller på sine stikkledninger før avløpet tilledes det offentlige nettet. Det er vanskelig å få abonnentene til å etterkomme de tilhørende vilkårene om service/vedlikehold og rapportering på tømminger. Har kommunen hjemmelsgrunnlag for å administrerer en tvungen tømme- og ettersynsordning på fettutskillere med gebyrordning eller lignende for abonnenter med fettutskillere?
18.01.2018 (oppdatert 07.01.2026)
Svar:
Vass- og avløpsanleggslova § 8 gir kommunen mulighet for å kreve tiltak overfor de som tilfører avløpsvann til kommunal avløpsledning (avløpsanlegg). Kravene må være nødvendige for å sikre at anlegget kan overholde vilkårene i sin utslippstillatelse, at anlegget ikke blir skadet, at det ikke blir vanskelig å drifte anlegget eller disponere slammet eller at det er nødvendig for å verne helsen til de ansatte. Kravene kan være generelle og fastsettes i forskrift eller gjelde overfor nærmere angitte abonnenter og fastsettes som enkeltvedtak.
Manglede oppfølging av fettutskillere vil kunne gjøre det vanskelig for kommunen følge opp sin plikt til å ta imot sanitært avløpsvann og dermed være i strid med kravene etter § 8. Etter vass- og avløpsanleggslova § 11 kan kommunen pålegge «eigaren av ein eigedom som har tilknyting til eit kommunalt vass- eller avløpsanlegg, å legge fram opplysningar som er nødvendige for at kommunen skal kunne føre tilsyn med om krav gitt i eller i medhald av §§ 7 eller 8 er overhaldne.» Etter § 12 kan kommunen kreve at abonnenten gjør rimelige og nødvendige undersøkelser. Dersom abonnenten ikke følger opp kravene i § 8 kan kommunen krave retting. Har kommunen bedt om opplysninger eller undersøkelser og dette ikke er blitt fulgt opp, eller at kravet om retting ikke er fulgt opp, kan kommunen vedta en tvangsmulkt. I slike tilfeller kan også kommunen etter § 15 gjennomføre tiltaket selv.
Mange kommuner har fastsatt krav til virksomheter om å etablere og tømme fettutskillere etter forurensningsforskriften § 15A-4. Jeg kjenner ikke til kommuner som har fastsatt vilkår om at tømmingen skal gjennomføres av kommunen med tilhørende betalingsplikt for tjenesten, men antar at dette kan ligge innenfor hva slags vilkår som kan fastsettes med hjemmel i § 15A-4 første ledd bokstav b). Jeg er imidlertid svært usikker på om det vil være hensiktsmessig at kommunen påtar seg en slik oppgave. Jeg anbefaler heller å benytte muligheten for å føre tilsyn og følge opp manglende tømming gjennom sanksjoner overfor virksomheten/huseier. Kommunen er forurensningsmyndighet og fører tilsyn med at bestemmelsen og vedtak fattet i medhold av denne følges (se § 15A-2). Dersom virksomheten ikke oppfyller krav og tilhørende vilkår og dette medfører en fare for forurensning, kan kommunen etter forurensningsloven § 7 fjerde ledd pålegge at de etterlever kravene, i dette tilfellet å tømme fettavskilleren. Pålegget må angi konkret hva de skal gjøre, tømme fettavskiller, montere prøvetakingskum osv.
Følgende sanksjonsmuligheter kan kommunen benytte overfor ulovlig forurensning:
- Overtredelser kan også gi grunnlag for krav om skadeserstatning. Dette forutsetter at det ulovlige påslippet medfører økonomisk skade eller tap. Eksempel er merutgifter for kommunen til ekstra rensing av påslipp, eller miljøskade ved at skadelige påslipp føres videre ut i resipient. Ansvar for forurensningsskade er regulert i forurensningsloven kapittel 8 om erstatning for forurensningsskade. Kommer ikke kommunen og virksomheten til en løsning, er det domstolen som må avgjøre spørsmål om erstatning for forurensningsskade.
- Kommunen bør i første omgang påpeke overfor virksomheten at utslippet er ulovlig, og at dette må rettes opp. Melding om at dette er rettet opp skal sendes kommunen innen en fastsatt frist.
- Sammen med en melding om at utslippet er ulovlig, kan kommunen også varsle vedtak om tvangsmulkt etter forurensningsloven § 73 om tvangsmulkt ved forhold i strid med loven. Se veiledning om tvangsmulkt.
- Alvorlige brudd på krav kan også være straffbare. Forurensningsmyndigheten kan anmelde straffbare forhold til politiet. Forholdet må etterforskes av politiet som straffesak, og straff ilegges av domstolene eller vedtas av virksomheten gjennom et forelegg utstedt av politiet. Slikt forelegg kan prøves for domstolene.
Forurensningsloven § 26 fastsetter kommunens plikt til å tømme alle mindre renseinnretninger for avslamming av sanitært avløpsvann og overvann, som slamavskillere. Fettutskillere faller utenfor virkeområdet til forurensningsloven § 26. Det betyr at tømming av fettutskillere ikke kan omfattes av lokal forskrift om kommunal tømming av slamavskillere/tette tanker og at kommunen dermed ikke kan ta gebyr for tømmingen. Bestemmelsen viser til § 34, som sier at kommunen skal kreve at eieren betaler gebyr for denne tjenesten. Gebyrplikten gjelder uavhengig av om slamavskilleren er knyttet til offentlig nett eller et privat anlegg, men gjelder altså ikke for fettavskillere. Eieren av slamavskilleren pålegges ingen plikt til å benytte seg av tømmeordningen, men skal han/hun unngå å forurense (som jo er forbudt etter forurensingsloven § 7), er normalt tømming nødvendig. Eieren av anlegget må betale tømmegebyr, uavhengig av om han/hun velger å bidra til tømmingen. Dette er de samme reglene som for avfall, hvor man heller ikke er forpliktet til å sette frem søppeldunkene for tømming, men det er nødvendig for å hindre ulovlig forurensning fra avfallet som husholdningen produserer. Og man må jo uansett betale avfallsgebyret.
Påslipp fra virksomheter alternativt kan reguleres i særskilte påslippsavtaler. Mer om dette Norsk Vann rapport 228/2017 og rapport 183/2011 som begge er utgitt før den nye bestemmelsen i vass- og avløpsanleggslova § 8.