En abonnent krever tilbakebetalt vann- og avløpsgebyr, fordi vannkvaliteten har vært dårlig over flere år. Noen ganger de siste par årene har det vært kloridverdier over grenseverdiene i drikkevannsforskriften. Da har beboerne blitt varslet. Kommunen tar ukentlig prøver av vannet, men tidligere har vi kun testet årlig på klorid, eller etter at det kom inn klager. Det er altså snakk om korte perioder der vannet hadde for høye kloridverdier, men vi har ikke prøveresultater som viser at det har vært OK resten av tiden. Har han rett på tilbakebetaling av det han mener er for dårlig vann?
18.01.2017 (oppdatert 02.02.2026)
Spørsmål om prisavslag er drøftet i Vann- og avløpsrett kapittel 3.5.
Forbrukerkjøpsloven gjelder for levering av vann, se § 2 bokstav b). Vannet har normalt en mangel som kan føre til krav på retting, omlevering, prisavslag, heving eller erstatning når det ikke er i samsvar med krav som stilles i lovgivning eller i vedtak, hvis ikke forbrukeren har til hensikt å anvende vannet på en slik måte at kravet er uten betydning. Det skal ganske mye til for at for brist i vannkvaliteten blir ansett som en mangel.
Det følger av forbrukerkjøpsloven § 15 annet ledd bokstav f) sammenholdt med § 16 at det er en «mangel» ved leveransen hvis ikke vannkvaliteten oppfyller kravene i drikkevannsforskriften. Utover dette er begrepet elastisk. Etter forarbeidene (NOU 1993:27 merknaden til § 1) må i alle fall helseskadelig vannleveranse være en mangel, mens lav kapasitet ikke er dekket.
«Vannleveranser kan skape enkelte særlige problemer i forhold til mangelsvurderingen. Dels oppstår spørsmålet hva som skal regnes for en mangel, og dels er problemet hvilke beføyelser abonnentene kan kreve. Forholdet er at dersom vannkvaliteten er dårlig og abonnentene krever prisavslag, d.v.s. lavere kommunale avgifter, blir kommunene satt i dårligere stand til å etterleve de offentligrettslige forskriftene om vannkvalitet. Prisavslag vil derfor motvirke kvalitetsøkningen på vann.
Utgangspunktet må være at i alle fall helseskadelige vannleveranser rammes av mangelsbeføyelsene. Hvis vannet er helseskadelig, må mangelsvurderingen føre til at man kan kreve prisavslag eller erstatning. I slike tilfeller må bedømmelsen av kjøpsforholdet skje på samme måte som når det når det er andre varer som er mangelfulle.
Erstatning for personskader omfattes likevel ikke av kjøpsrettslige erstatningsregler, se utvalgets forslag til presisering av dette i utkastet § 27 tredje ledd.
Annerledes må bedømmelsen bli hvis mangelen utgjør dårlig trykk eller total uteblivelse av vannleveranser, typisk pga for lav kapasitet. Å gjøre mangelsansvar gjeldende i slike tilfeller vil gripe inn i den kommunale prioriteringen. Utgangspunktet må være at ikke enhver slik svikt utgjør en kjøpsrettslig mangel. Det må noe mer til, typisk at kommunen kna bebreides for sin prioritering av vannutbyggingen. I så fall kan kommunen være ansvarlig også etter deliktsansvarsreglene.»
Abonnenten kan klage til Forbrukerrådet eller anmode om mekling hos Forbrukertilsynet. Etter mekling kan det tas inn for Forbrukarklagetvalet. I flere saker mot kommunale vannverk har utvalget funnet det vanskelig å overprøve de folkevalgte organers prioriteringer mellom oppgradering av kvalitetsnivået på vannforsyningen og andre viktige tiltak. De har uttalt at et langvarig sammenbrudd på forsyningsnettet og at vannet som ble levert var direkte helsefarlig, giftig eller totalt ubrukelig til ordinære husholdningsformål, bør gi grunn til prisavslag. Dårlig trykk er normalt ikke ansett som en mangel. Det blir lagt vekt på i hvilken grad kommunen har konkrete planer om å forbedre forholdene.
Kommunen kan gi prisavslag og erstatning ved mangelfull vannkvalitet, men er altså i begrenset grad forpliktet til dette.
Kommunen kan bli ansvarlig etter produktansvarsloven hvis eksempelvis en abonnent får klærne sine ødelagt på grunn av misfarget vann.
Kommunen er leverandør av vannet, og ikke forvaltningsmyndighet i disse sakene. Det betyr at klager ikke behandles etter forvaltningsloven, men som et spørsmål om prisavslag som følge av at vannleveransen lider av en mangel etter forbrukerkjøpsloven.
Forbrukere som blir påført et økonomisk tap (typisk har måttet kjøpe flaskevann) som følge av mangelfullt vann, vil etter produktansvarsloven ha krav på erstatning dersom det kan påvises at vannet ikke bød på den sikkerhet som en bruker eller allmennheten med rimelighet kunne vente under hensyn til alle forhold som har sammenheng med produktet, dets presentasjon, markedsføring og påregnelig bruk. Vannverkets eventuelle ansvarsfraskrivelser for denne type ansvar vil være ugyldige.