Kommunen har vedtatt at et bygg som er seksjonert inn i ca. 30 individuelle leiligheter som eies av privatpersoner, men leies ut i samarbeid med et hotell 9 måneder per år, ikke skal betale vannavgift per leilighet. Det faktureres kun en avgift for hele bygget. I kommunens forskrift defineres abonnent som
«Eigar/festar av eigedom som er registrert i grunnboka med eige gards- og bruksnummer, eller eige festenummer eller seksjonsnummer (under felles gards- og bruksnummer), som er tilknytt kommunal vass- og eller avlaupsleidning direkte eller gjennom felles stikkleidning.»
I andre seksjonerte bygg må hver seksjon betale fastledd og variabel del av vannavgift. Er denne praksisen med forskjellsbehandling mellom abonnenter lovlig?
02.08.2015 (oppdatert 13.03.2026)
Så vidt jeg forstår har kommunen inngått en avtale med eierne av de seksjonerte leilighetene som innebærer at eierne ikke skal betale den faste delen av årsgebyret, noe som avviker fra det som er fastsatt i kommunens forskrift. For å være lovlig må den lokale forskriften åpne for et slikt unntak.
Et annet spørsmål er om vass- og avløpsanleggslova som er utdypet i forurensningsforskriften kapitel 16 gir hjemmel for kommunene til åpne for slike unntak i sin lokale forskrift.
Forurensningsforskriften § 16-4 setter rammer for beregningen av årsgebyret. I første ledd åpner bestemmelsen for at det kan tas hensyn til bebyggelsens art og den bruk som gjøres av den, samt eiendommens størrelse og beskaffenhet. I sin kommentar til dette skriver Miljødirektoratet:
«Det kan tas hensyn til bebyggelsens art og den bruk som gjøres av den, samt eiendommens størrelse og beskaffenhet. Prinsipielt gjelder at vann inn = vann ut.
Med bruk av bebyggelsen menes varige bruksmåter. Midlertidig ikke-bruk er ikke relevant, slik som at en bolig står tom i en periode. Gjelder det derimot eiendom beregnet på fritidsbruk eller som av andre grunner har lavt vannforbruk, er bestemmelsen relevant. Det kan således fastsettes særlige regler f.eks. for bebyggelse som bare er i bruk deler av året, som har et særlig stort areal i forhold til vannforbruk og avløpsmengde, som har tomt som medfører stort vannforbruk osv. Andre kriterier, som f.eks. gebyrpliktiges privatøkonomi (minstepensjonister, uføretrygdede eller arbeidsledige), antall personer, antall våtrom i huset etc., kan ikke legges til grunn for gebyrberegningen. Bestemmelsen gir adgang til å fastsette ulike beregningsmåter for eiendommer med ulik bruk etc. Dette innebærer ikke at selve prisen pr. m3 vann/avløp kan settes forskjellig for de forskjellige eiendommene.»
I fjerde ledd åpner forurensingsforskriften § 16-4 for at det kan inngås særlige avtaler for eiendom som ikke brukes som bolig. Avtalene må imidlertid normalt ikke føre til lavere gebyr enn det som ville bli pålagt etter kommunens ordinære forskrift. Denne bestemmelsen retter seg primært mot næringsvirksomhet, men kan også brukes for fritidsbebyggelse (jf. «eiendom som ikke brukes som bolig»).
Avtaler som fraviker fra kommunens gebyrforskrift og gir lavere gebyr for de seksjonerte leilighetene kan bare inngås hvis det er særlige grunner for dette (se begrepet «må normalt ikke føre til lavere gebyr» i fjerde ledd).