Mikroplast

Mikroplast er små partikler (mellom 5 mm og 1μm) fra syntetiske materialer. Mikroplastpartikler kan være laget for spesielle formål («primær mikroplast»), men storparten av de som finnes i våre omgivelser er resultatet av slitasje etter bruk og nedbryting av ulike gjenstander laget av syntetiske materialer (tekstiler, dekk, flasker, etc.; «sekundær mikroplast»). Vi er daglig omgitt av gjenstander som er helt eller delvis laget av syntetiske materialer og det er sannsynlig at alle avgir større eller mindre mengder mikropartikler.

Mikroplast ble først påvist i havet, og har vært studert av marinbiologer i en årrekke. Det er vist at dyreplankton, muslinger og små fisk/fiskeyngel tar opp mikroplast som en del av sitt næringsopptak, og det er også vist at dette kan ha skadelig effekt på organismen som tar opp mikroplast. Svært lite er imidlertid kjent om eventuelle virkninger av mikroplast på mennesker og andre pattedyr.. Vitenskapskomiteen for mat og miljø har vurdert forekomst og følger for trygg mat og miljø i Norge.

Mikroplast i drikkevann

En grundi­g norsk studie utført av NIVA på oppdrag for Norsk Vann i 2018, i samar­beid med Helse- og omsorgsdepar­tementet, Folkehelseinstituttet og Mattilsynet, fant svært lite mikro­plast i norsk <drikkevann>. I studien ble det lagt vekt på å få kartlagt drikkevannet til en stor andel av befolkningen, og vannverkene ble også valgt ut fra en vurdering av risiko og representativitet. Følgelig var de vannverkene hvor det var forventet å finne de høyeste nivåene av mikroplast i vannkildene, med i undersøkelsen. 

Kartleggingsstudien viser at mengden mikroplast i drikkevann er nær null eller null. Resultatene er omtalt i NIVAs oppsummeringsnotat.

Folkehelseinstituttet fulgte prosjektet fra start og foretok en helsemessig vurdering av resultatene fra kartleggingen. Folkehelseinstituttet konkluderte med utgangspunkt i foreliggende kunnskap (juni 2018), at de lave nivåene av mikroplast i drikkevann utgjør ingen helsemessig risiko.

Nyere vurderinger fra WHO støtter denne konklusjonen. Se rapport “Microplastics in drinking water”. 

Med bakgrunn i resultatene fra kartleggingen og vurdering av disse, anser Norsk Vann at det ikke er behov for å foreta analyse av mikroplast ved andre norske vannverk, med mindre man gjennom en farekartlegging anser dette som nødvendig. 

Mikroplast i avløpsvannet

Slitasje av bildekk er i flere studier vist å være den største enkelt-kilde til spredning av mikroplast i miljøet, og i områder med fellesledninger for avløpsvann og overvann ender mye av denne mikroplasten opp i avløps­vannet. Vasking av syntetiske teksti­ler er en annen kilde, der mestepar­ten av mikroplasten ender opp i avløpsvannet.

Undersøkelser har vist at rensean­legg med kjemisk eller biologisk ren­sing fjerner det meste av mikroplas­ten fra avløpsvannet og dermed betydelig reduserer mengden av mikroplast som slippes ut i resipien­ten (elv, innsjø og hav). Det er også flere andre behandlingstrinn på ren­seanleggene som kan fjerne mikro­plast som mekaniske rister, sand- og fettfang. Avfallet fra disse rense­trinnene kjøres til deponi eller for­brennes. Øvrig mikroplast vil imid­lertid følge avløpsvannet videre, og fjernes i kjemiske og/eller biologiske rensetrinn og ende opp i avløpsslam.

Mikroplast i avløpsslam og jord

Der avløpsslam blir brukt som jord­forbedring/gjødsel, vil mikroplasten komme ut i miljøet. Det er liten kunnskap om tilførsel av mikroplast fra slam til jordbruk, men foreløpige studier indikerer at andre kilder, som atmosfærisk nedfall, luft, landbruks­plast, vanning m.m., kan være like store. I tillegg kan det se ut som mikroplast i jord reduseres over tid gjennom forvitring og nedbrytning. 

Virkningen av mikroplast i jord er i hovedsak ukjent. Det er vist at mikroplastpartikler kan inkorporeres i planterøtter, og det finnes noen forsøk som tyder på at høye ­konsen­trasjoner av mikroplast har gitt negative effekter på meitemark. Det vil kreves en vesentlig fors­kningsinnsats for å klarlegge eventuelle mer omfattende virkninger av forurensing av mikroplast i jord.

Tilførsel av mikroplast til omgivelsene

Konsekvensen av at stadig mer mikroplast tilføres miljøet er foreløpig usikkert. Mikroplast har i øken­de grad blitt tilført miljøet de siste 70 år, ikke minst fordi arealer med asfalt og antall biler har økt. Mikro­plasten er tyngre nedbrytbar og har gjerne andre overflateegenskaper enn stoff som er blitt erstattet av mikroplast, som bomull og andre ikke-syntetiske stoffer.

Over de siste 40 år ser vi likevel en utvikling som i noen grad kan ha mot­virket spredning av mikroplast i Norge. Dette gjelder endrede egenskaper i asfalt, mer avløp fra bilvask renses med forbehandling, overgang fra kjettinger og store pigger i bildekk til piggfrie dekk og andre typer pigger. Nye rutiner for vasking av veier og drift av sand­fang har også til en viss grad påvirket hvor mye partikler som spres til vannmiljøet.

Videre har det også skjedd endringer med avløpssystemene. Blant annet har lengden på fellesledninger gått ned til knappe 7.000 km. Dette har medført at partikler i noe mindre grad føres fra overvann til renseanlegg, og noe mer direkte til fjorder og vassdrag.