Kronikk: Vannet kommer - hvem får ansvaret?

faksimile kronikk

I forbindelse med det kraftige regnskyllet på Vestlandet i det siste, har Norsk Vann skrevet en kronikk om hvem som må ta ansvaret for skader fra overvann. Kronikken stod på trykk i Bergensavisen 4. oktober.  

Det haster å avklare hvem som skal ta ansvaret for skader som skyldes overvann

Statlige myndigheter jobber med å gi kommuner nødvendige virkemidler for å forebygge skader fra overvann. Norsk Vann har imidlertid ikke sett noe til et grunnleggende element – hvem skal ta ansvaret når skadene likevel oppstår? Hvis fundamentet i oppfølgingen av overvannsutvalgets forslag i NOU 2015:16 svikter, hjelper det ikke med en solid overbygning. 

Kostbare skader 

Vi bor tettere og regnskyllene er kraftigere enn hva kommuner og huseiere kunne forutse, da områdene ble planlagt og husene bygget. Overvannsutvalget anslo at de totale skadekostnadene kan bli 45-100 milliarder kroner i løpet av de neste 40 årene hvis det ikke gjøres forebyggende tiltak. For å minske risikoen for skader, må kommuner og huseiere etablere små og store overvannsanlegg i årene som kommer. Dette omfatter nye overvannsanlegg hvor vannet kan infiltreres og forsinkes, som grønne tak, regnbed og fordrøyningsmagasiner. I tillegg må kommunene legge til rette for at vannet kan ledes inn i eksisterende grøfter, på veger og andre steder hvor det vil gjøre minst mulig skade. 

Verken kommuner eller huseiere kan planlegge seg bort fra enhver fremtidig skade, men de kan minske antallet og omfanget. Det krever imidlertid helhetlig planlegging og at de nødvendige anleggene etableres.  

Eieren har i dag et omfattende ansvar 

Overvannsanlegg er i dag ansett å være avløpsanlegg og ansvaret er regulert i forurensningsloven. I 2012 kom Høyesterett fram til at en veigrøft som skulle lede bort regn, snø og smeltevann etter dagens regelverk er et avløpsanlegg. Eieren av veigrøften ble følgelig holdt ansvarlig, uten hensyn til skyld, da ristene gikk tette på grunn av såkalte snøbommer. Ansvarsbestemmelsen i forurensningsloven skiller ikke mellom privatpersoner og kommuner, og heller ikke på om anleggseieren har opptrådt aktsomt eller uaktsomt. Ansvaret omfatter dermed skader som anleggseieren verken kunne eller burde forebygget, og gjelder uavhengig av om eieren er en privat grunneier eller en kommune.  

Kommuner og huseiere som vil etablere overvannsanlegg har følgelig, etter dagens regelverk, et svært omfattende ansvar for skader fra anlegget hvis det viser seg å ha utilstrekkelig kapasitet eller hvis vedlikeholdet viser seg å være utilstrekkelig.  

Dagens regulering motvirker forebyggende tiltak 

I en tid hvor det er stort behov for å stimulere kommuner og huseiere til å etablere nye anlegg og ta i bruk nye løsninger, vil det utvidede ansvaret fungere som en bremsekloss. Kommuner og huseiere som gjør ingenting, får nemlig ikke dette omfattende ansvaret.  

Skal kommuner og huseiere stimuleres til å etablere slike anlegg, må eiernes ansvar for skader begrenses. Eierne bør, som på andre samfunnsområder, ikke ha ansvar for skader så lenge de har opptrådt aktsomt. Slike skader bør den skadelidtes forsikring dekke. Det vil gi den samme plasseringen av ansvaret for skader som på de fleste andre områder, eksempelvis som når skaden skyldes at vedlikeholdet av veger ikke har vært tilstrekkelig. 

Regelverket må endres 

Kommuner og huseiere må stimuleres til å gjøre tiltak for å forebygge skader. Myndighetene gjør allerede i dag mye for å få til dette. Da må også regelverket bidra til de aktive og kloke grepene.

 

Utskrift

Web Analytics