Myndighetene skjerper praksis for primær- og sekundærrensing

avløpsrensing 
Avløpsområdet vil bli sterkere prioritert fremover. 

I august 2019 sendte Miljødirektoratet et brev til de fylkesmennene (FM) som regulerer utslipp av avløpsvann innenfor følsomt og normalt område, der FM bes om å skjerpe praksisen overfor kommuner med å stille krav til sekundærrensing for utslipp som omfattes av forurensningsforskriften kap. 14, med en frist for gjennomføring på 7 år. 

Følsomme områder er kyststrekningen Svenskegrensen-Lindesnes med tilhørende nedbørfelt og Grimstadfjordområdet (Nordåsvannet, Grimstadfjorden, Mathopen og Dolviken). Mens normale områder er ferskvannsforekomster i Norge som ikke er klassifisert som følsomme. Hensikten med å skjerpe praksisen er å sikre bedre rensing av kommunalt avløpsvann. Bedre rensing vil redusere samlet utslippsbelastning til sårbare resipientområder som Skagerrak og sikre at Norges forpliktelser etter EØS-avtalen oppfylles.

I mai 2020 sendte Miljødirektoratet et nytt brev til fylkesmennene, denne gang ble FM minnet om at fristen for å innføre minst primærrensing gikk ut 31.12.2015, og at anlegg som ikke har innført dette ennå, bryter forurensningsforskriften (Ffor). Det samme gjelder i de tilfeller der FM har gitt frist for gjennomføring av tiltaket ut over 2015, som anses å være ugyldige vedtak. I tillegg minner Miljødirektoratet om at unntaket fra krav om sekundærrensing gjelder under forutsetning av at flere vilkår er oppfylt, som at resipienten klassifiseres som ikke følsom, at primærrensekravene overholdes og at utslippene ikke påvirker miljøet i resipienten. 

Bryter utslippstillatelsene

Det er fra før kjent at svært mange avløpsrenseanlegg ikke oppfyller kravene som er gitt i utslippstillatelser i kap. 14 i Ffor. Ved tilsynsaksjonen i 2014-2015 avdekket Miljødirektoratet at 44 % av kommunene ikke overholdt rensekravene i tillatelsene. I 2019 gjennomførte Miljødirektoratet og FM forvaltningstilsyn av kommunenes oppfyllelse av plikter som forurensningsmyndighet etter kap. 13 i Ffor. Ved tilsynet ble det avdekket at nærmere 90 % av de kontrollerte kommunene ikke hadde tilstrekkelig oversikt over anlegg, rensekrav eller oppdatering av eldre tillatelser. Kommunen er også forurensningsmyndighet for de små anleggene i kap 12 i Ffor, men her har det så langt ikke vært en tilsvarende tilsynsaksjon. I følge Miljødirektoratet bryter Norge EØS-avtalen på avløpsdirektivet, og må gjennomføre tiltak for å komme i mål.

Rensekravene skal overholdes

I forbindelse med revidering og oppdatering av gjeldende vannforvaltningsplaner med tilhørende tiltaksprogrammer for planperioden 2022-2027, ga Klima- og miljødepartementet (KLD) i mars 2019 føringer for dette arbeidet. I et brev til vannregionmyndighetene presiseres det at:

Kommunene skal kartlegge og følge opp utslipp fra avløpsanlegg som de er myndighet for (alle avløpsanlegg etter kapittel 12 og 13 i forurensningsforskriften). Kommunen skal gi pålegg om tiltak for anlegg som ikke overholder rensekrav gitt i tillatelser etter 1.1.2007, samt sette i verk tiltak for å sørge for at utslipp etablert før 1.1.2007 blir renset i tråd med rensekravene i forurensingsforskriftens kapittel 12 og 13. Fylkesmannen skal påse at utslipp fra avløpsanlegg innenfor tettbebyggelser som faller inn under deres myndighetsområde blir renset i tråd med kravene i forurensingsforskriftens kapittel 14. Innsatsen bør først prioriteres i nedbørsfelt til vannforekomster som er påvirket av utslipp av avløpsvann og som har dårligere enn god tilstand og/eller har viktige brukerinteresser.

Målsetningen skal være at alle anleggene i den enkelte kommune oppfyller forurensingsforskriftens rensekrav slik at miljømålene etter vannforskriften kan nås innen 2027, og senest innen 2033.

Store utfordringer

Det finnes ingen eksakt oversikt over omfanget av alle tiltak som vil være nødvendig for å nå alle målene. Det er likevel klart at i sum innebærer dette en betydelig utfordring for kommunene, som samlet sett trolig vil innebære en av de største investeringene innen avløpssektoren på lang tid, som også vil påvirke størrelsen på VA-gebyret i de berørte kommunene. 

En av utfordringene vil være om det finnes tilgjengelig kapasitet og kompetanse for å få gjennomført de nødvendige tiltakene på en rasjonell og kostnadseffektiv måte, og som kan sikre bærekraftige løsninger for fremtiden. Kapasitets- og kompetanseutfordringene gjelder i alle ledd – hos kommunen, hos konsulentene som i mange tilfeller skal bistå kommunene med å planlegge og prosjektere tiltakene (konsulenter leies gjerne også inn for å bistå kommunene med byggherrekapasitet og -kompetanse). Videre kreves det kapasitet hos leverandørene som skal levere utstyr og løsninger, og til sist hos entreprenørene som skal bygge anleggene. 

Muligheter

Når mange kommuner skal gjøre det samme samtidig, gir dette noen muligheter for samarbeid, samspill og rasjonelle prosesser ved anskaffelsen. I tillegg kommer potensialet for teknologiutvikling og innovasjon. Dette potensialet ønsker Norsk Vann å bidra til å utløse gjennom å etablere nettverkssamarbeid. 

Norsk Vann har derfor tatt et initiativ for å etablere et fellesprosjekt. Gjennom dette kan en lette arbeidet for kommunene, ved å gi bedre kvalitet og et bedre beslutnings- og anskaffelsesgrunnlag. En annen synergi kan være å gi bedre utnyttelse av knappe avløpsfaglige ressurser i hele verdikjeden, inkludert å sikre en rasjonell dialog med FM. 

Ulike modeller

Avhengig av interessen fra kommunene, kan en se for seg ulike samarbeidsmodeller. Den enkleste og minst forpliktende modellen er et nettverk der deltakerne deler sine erfaringer og informasjon om egne planer og utfordringer. Derfra kan en se for seg gradvis mer forpliktende samarbeid der flere går sammen om å løse konkrete utfordringer. Stikkord kan være gjennomgang og beskrivelse av status for egne anlegg, gjennomføring av mulighetsstudier, forprosjekt, prosjektering, anbudsgrunnlag og så videre. Dersom det er stor nok interesse, kan det være aktuelt for Norsk Vann å engasjere eksterne rådgivere til å bistå i dette arbeidet. Norsk Vann undersøker muligheter for ekstern finansiering, i tillegg til bidrag fra deltakerne. 

Oppsummering

Norge bryter EØS-avtalen på avløpsområdet, og må gjennomføre tiltak for å komme i mål. Norske kommuner har en stor oppgave foran seg med å iverksette nødvendige tiltak. Det vil være en betydelig utfordring med tilstrekkelig kompetanse og kapasitet for å få til dette. Mange kommuner må planlegge, prosjektere, anskaffe og bygge anlegg som kan tilfredsstille utslippskravene. Nye utslippstillatelser skal gis, noe som også vil utfordre saksbehandlingskapasiteten hos kommune og FM. Et felles prosjekt kan gjøre også denne prosessen mer rasjonell. Betydelige investeringer må finansieres gjennom økte VA-gebyr. Norsk Vann ønsker å bidra til at bransjen sammen kan løse disse utfordringene, til beste for miljøet og innbyggerne. 

 

Utskrift

Web Analytics